En litt tam urban-avslutning på Øya

Daniel Romano's Outfit i storform og en solid, men ikke elektrisk Ane Brun ble vår beholdning på Øyafestivalens avslutningsdag. Musti skapte kontrovers ved å ønske død over det israelske forsvaret – «Death, Death to the I.D.F.!!»

---

Ane Brun, Cymande, Musti, m.fl. / Øyafestivalen / 09.08.25

Av Jan-Olav Glette // 13.08.25

---

Ane Brun leverte overbevisende på Amfiet og ga oss en påminnelse om at det kan være lurt å vurdere en tur i Oslo Konserthus 31. august. Moldenseren fremførte flere nye, uutgitte låter og bragte med seg dansere i et dramaturgisk sceneshow. Bandet med de nye, unge musikerne virket imidlertid ikke helt innkjørt ennå.

Ettersom lørdagen steg frem, falt dessverre flere artister gjennom. Eller de syntes lett forglemmelige for slitne publikummere. Det var heller ikke utsolgt på forhånd, så onsdag og torsdag hadde sterkest publikumsappell i år.

Mest interessant var det kanskje at det britiske 1970-tallsbandet Cymande var hentet ut av obskuriteten og plassert på hovedscenen. Håndverket og samspillet mellom originalmedlemmene fungerer godt, og de har altså skrevet og utgitt nye låter som viderefører arven.

Deres nyere låter glir sømløst inn i det eldre materialet, men kanskje kan vi spore noe mer entusiasme på klassikerne? Skjønt - det virket som få kjenner dem. Folk trives likevel tilsynelatende rimelig greit, uten at det noen gang blir bølger eller virkelig kontakt mellom scene og tilhørere.

Patrick Patterson på gitar og Steve Scipio på bass regnes blant hip hopens stamfedre. Men det tar ikke fyr. Det er bare ålreit å sitte og lytte i gresset til disse sjelfulle, myke rytmene.

Mer dans og godlynne er det faktisk under Arp Frique & The Perpetual Singers. P-funk og gospel i herlig blanding, med varierende forsangere der alle hadde fått toppkarakter i sang i det lokale kirkekoret.

Nå var det en god del folk som danset og koste seg i Amfiet. Men om noen av disse dukker opp på neste konsert eller investerer i en LP, er jeg jaggu mer usikker på.

Også Pa Salieu får et skuffende lite publikum. Har alle kommet for å høre Girl In Red?

Marie Ulven hadde Odd Nordstoga på banjo med på laget, men fikk oss likevel ikke til å ofre klubbmusikken i teltet. Muligens var det en tabbe.

Selvsagt var det kokende trykk og ellevill dansing i teltet når vi endelig fikk "Glue" nest sist i Sirkus. Denne låten har fått en renessanse gjennom lydsporet til "Kneecap "-filmen. De støtvise bølgene er rett og slett uimotståelige. Men ellers gikk jeg mest litt utålmodig rundt, tittet litt på lysene og ventet på personlige favoritter.

Ble det noe statisk over Belfast-duoen Bicep, tross mye fin lyssetting på skjerm og i sal i mørket?

Desto mer moro var det å se hvordan det bokstavelig talt sprutet av Daniel Romano's Outfit på Hagen-scenen på en dag som ellers i stor grad var preget av urbane uttrykk -kanskje uten de aller mest spennende bookingene?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky