Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe

Slomosa - høyt og herlig!

Endelig er Slomosa klar for en jobb på hjemmebane igjen. De har fått æren av å åpne andre dag av Bergenfest, en dag med mye musikalsk tyngde på plakaten.


Slomosa / Bergenfest, Bergenhus festning / 13.06.24


Bandet har det ikke for vane å spille så ofte i Bergen; det er over ett år siden forrige gang de inntok en scene i hjembyen. Siden forrige gang har de spilt et enormt antall konserter i inn- og utland. Og det merkes.

Allerede før de har begynt hoies og ropes det fra publikum. De er klar for å se Slomosa fyre løs. Dessverre blir konserten forsinket på grunn av tekniske problemer, men det skal mer til enn litt rusk i maskineriet for å sette ut denne gjengen. Etter litt småstresset kabelstrekking er de klar for take off.

Det eksploderer fra første strofe. Hardt og tungt. Tundrarocken Slomosa leverer har en suggererende sound som automatisk får kroppen i gang.

De spiller høyt, med mye fuzz og vreng på gitarene. Maria Moe og Jard Hole er en solid grunnmur, mens Benjamin Berdous og Totto Bye tar seg av øset. Vokalen drukner litt innimellom, men det ser ikke ut til å ha noen betydning. Tendenser til allsang foran scenen en tidlig ettermiddag. Relativt godt fremmøte på dagens første band.

Bandet serverer et par nye låter også. «Rice» og «Battling Guns» er øs, pøs rock’n’roll. Med masser av herlige gitarsoloer.

Slomosa er fulle av energi som må ut og lar deg ikke puste mye. Her kjøres det på for fullt. Bandet oser av spilleglede og ser ut til å kose seg maks på scenen. Benjamin smiler og prater med publikum. De drar det litt ned, og slider avgårde i «In My Mind’s Desert» før det smeller igjen.

Når de drar på med «There Is Nothing New Under The Sun» får de i gang folket foran scenen.

Herfra og inn er det full pakke og ingen sjanse til å hvile. Nå slipper de alt løs og kjører på for alt remmer og tøyler holder. Tett og massivt, høyt og fort. Herlig!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dobbel dose slacker-rock på Vulkan

(20.06.24) Vulkan Arena kunne friste med dobbel dose seig gitarbasert rock. Fu Manchu toppet plakaten, men overraskende mange hadde også kommet for å høre Slomosa varme opp.


Energisk soul fra St. Paul And The Broken Bones

(16.06.24) Det har aldri vært feil med en dose soul, selv på en tidlig ettermiddag. Alabama-bandet St. Paul And The Broken Bones står klar for å gi oss en oppvisning som skal vise seg å være nærmest perfekt.


PJ Harvey - episk, hypnotiserende

(14.06.24) En unik musikalsk opplevelse som sitter dypt i sjelen lenge etter at man har forlatt festivalen.


Delila Paz eier Bergenfest-scenen

(14.06.24) The Last Internationale har vært i Bergen mange ganger tidligere, også på Bergenfest. I år har de inntatt hovedscenen, noe som absolutt føles riktig.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Bildespesial: Suncraft og Slomosa på Yngling

(05.03.23) Hvis du lurte: Det er heldigvis håp for norsk rock!


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.