Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe Foto: Jarle H. Moe

Energisk soul fra St. Paul And The Broken Bones

Det har aldri vært feil med en dose soul, selv på en tidlig ettermiddag. Alabama-bandet St. Paul And The Broken Bones står klar for å gi oss en oppvisning som skal vise seg å være nærmest perfekt.


St. Paul And The Broken Bones / Bergenfest, Bergenhus festning / 14.06.24


Paul Janeway har et 7-manns sterkt orkester i ryggen, selvsagt med full blåserekke. Men det er Paul som eier scenen.

De drar i gang med “Don’t Mean A Thing”, og her er det bare å holde seg fast. Det trykkes på fra første tone som fyker ut av blåserne. Skikkelig soulvokal med et voldsomt spenn fra mørkt til farlig høyt på skalaen, låter akkurat såpass nedpå at det funker, sløyt og funky.

Og menes Janeway smådanser over scenen til rytmene stiger stemningen foran scenen. “Flow With It” er røffere, ikke så smooth i kantene, men du verden som den sitter. Blåserne har et herlig driv. Det er ingen tvil om at disse karene har tatt i et instrument før. Dette funker så til de grader. Man kan nesten se for seg en mørk klubb med damp dryppende fra taket.

Janeway draperer seg i en enormt fet sølvkappe og nå tar det virkelig fyr. Det låter så heftig og sløyt at man blir stående å måpe. Totalt sjelsettende fremføringer av låtene.

Janeway synger med hele seg og kjører på med alle sanser og følelser. Mannen virker klinkende gal der han farer rundt på scenen. I det ene øyeblikket virker det som han skal bryte ut i gråt og fortvilelse, for i neste øyeblikk å forsvinne under trommeplattingen. Krypende frem med kappen over hodet, sko og vannflasker fyker veggimellom. Hele tiden mens bandet kjører med heftige rytmer.

Av og til er det rett og slett en fornøyelse å bli så ekstremt overrasket. Man trenger å bli blåst over ende, og det er nettopp det St. Paul And The Broken Bones gjør. De gir oss en oppvisning ut av en annen verden. Publikum storkoser seg foran scenen, og bare tar i mot og tar i mot.

“Call Me” avslutter festen, og nå tar de det helt ut. Janeway farer rundt på scenen, vrenger sjelen og gir alt til siste strofe.

St. Paul And the Broken Bones er et band man skal oppleve live på. En vitamininnsprøytning for sjel og sinn. De kjører på så til de grader, og man står igjen med et stort smil og kjenner det kribler i hele kroppen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

PJ Harvey - episk, hypnotiserende

(14.06.24) En unik musikalsk opplevelse som sitter dypt i sjelen lenge etter at man har forlatt festivalen.


Delila Paz eier Bergenfest-scenen

(14.06.24) The Last Internationale har vært i Bergen mange ganger tidligere, også på Bergenfest. I år har de inntatt hovedscenen, noe som absolutt føles riktig.


Slomosa - høyt og herlig!

(14.06.24) Endelig er Slomosa klar for en jobb på hjemmebane igjen. De har fått æren av å åpne andre dag av Bergenfest, en dag med mye musikalsk tyngde på plakaten.


Hardtslående utblåsning: Fontaines D.C. i Bergen

(13.06.24) Et band fra Dublin satt stemningen for årets Bergenfest. Meget vellykket!


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.