Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Fu Manchu. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen Slomosa. Foto: Per Otto Oppi Christiansen

Dobbel dose slacker-rock på Vulkan

Vulkan Arena kunne friste med dobbel dose seig gitarbasert rock. Fu Manchu toppet plakaten, men overraskende mange hadde også kommet for å høre Slomosa varme opp.


Slomosa, Fu Manchu / Vulkan Arena / 18.06.24


Sjeldent mange har funnet veien til Vulkan Arena for å få med seg oppvarmingsbandet Slomosa denne tirsdagskvelden. Ikke så rart kanskje, all den tid bandet er i vinden som aldri før, og må sies å være den nye vinen innenfor ørkenrocken.

De har lært mye av pionerene Black Sabbath, med sine tunge seige riff, doble gitarer og blytung bass/tromme - så hode-nikke-vennlig at du ikke makter å stå helt stille. De raser gjennom et sett på en drøy halvtime, med god hjelp av publikum som kan sin Slomosa, og faller helt riktig inn med allsang der det er mulig. Seff mest begeistring under sistelåten «Horses», naturligvis, deres kanskje største «hit».

Hovedbandet, Fu Manchu, er nesten for Norges-venner å regne, Oslo er i hvert fall nesten alltid med når de reiser rundt i Europa med sitt californiske riff-sirkus.

14 plater har de på samvittigheten, hvorav den siste «The Return Of Tomorrow» promoteres på denne turneen. De velger uansett å begynne med 99´ slager'n «Eatin´Dust», etterfulgt av ennå eldre «Evil Eye».

Riffene er kjente og publikum begeistres. Litt autopilot i starten, men det tar seg betydelig opp etter hvert som vi får låter som «Hell On Wheels», «California Crossing», «Loch Ness Wrecking Machine» med flere. De avslutter den offisielle delen av konserten, selvfølgelig, med «King Of The Road». Populært.

Intime Vulkan viser seg stadig som en god arena for denne type konserter. Lyden er gjennomgående god, men de er mildt sagt sparsommelige med frontlys til scenen, noe vi fotografer gjerne skulle hatt betydelig mere av.

Alt i alt, to fete band som passer hverandre som hånd i hanske, og som gjerne kan spille sammen minst én gang i året.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Slomosa - høyt og herlig!

(14.06.24) Endelig er Slomosa klar for en jobb på hjemmebane igjen. De har fått æren av å åpne andre dag av Bergenfest, en dag med mye musikalsk tyngde på plakaten.


Bildespesial: Suncraft og Slomosa på Yngling

(05.03.23) Hvis du lurte: Det er heldigvis håp for norsk rock!


Fu Manchu: Tirsdagsstemning i salen

(24.02.10) (Oslo/PULS): Scott Hill og hans Fu Manchu gjorde heller lite for å få med seg Rockefeller. I likhet med publikum, sto både han og hans bandkolleger helt dønn stille fra første riff. I en og en halv time måtte stakkarene også høre publikum mase etter hitlåta Godzilla.


Country-punk-bluegrass-black metal

(15.05.26) I det hele tatt er dette ei skikkelig spenstig skive med stor variasjon og godt låtmateriale.


The Lemon Twigs – Yeah! Yeah! Yeah!

(13.05.26) For et livsbejaende pop-album!


Pjolterguys - endelig på skive

(12.05.26) Ni låter, tjueen minutter, helt perfekt for et hardcoreband.


Bjørneboe er død. Leve Bjørneboe.

(10.05.26) Forræderen er den virkelige, den eneste helten.


The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.