Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Slomosa - stadig bedre og strammere

Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Slomosa / Rockefeller / 18.12.25


Når bandets kommende konserter på Parkbiografen i Skien og Moss er unnagjort, runder de 100 gigs i 2025. Året på veien har gjort dem voksnere og strammere som band - samtidig som de nok har plukket opp tips fra turnekameratene Elder med Stickman Records label- boss Nick Disalvo i spissen, særlig hva gjelder variasjon og publikumskontakt.

Punchen og trøkket fanger aller mest, og med tre gitarer kan det bli rimelig både energisk og intenst voldsomt uten at det blir altfor forutsigbart. Slomosa lager mye lyd!

Afghansk rev innleder forsiktig og stemningsfullt før de kjører det hele riktig i gang med "Cabin Fever" - deres mest strømmede låt, en låt som sitter godt blant publikum.

Det starter med tilbakelente ambiente toner før den ofte seige, primale bluesen trer mer og mer tydelig frem utover i settet, sammen med de motorisk drivende riffene. Det er kanskje nettopp disse mer melodiske mellomspillene som skaper interesse og gir egenart til musikken. Det er dette som gjør dem til mer enn nok ett stonerband inspirert av Queens of The Stone Age ... og etterhvert Elder.

Settlisten består i mesteparten av låtene fra de to albumene de har sluppet, spilt i fast rekkefølge. Med møysommelig gjennomtenkt lyssetting og visuelll bakgrunn tas vi med opp i den norske fjellheimen og får oppleve regn, vind og snø - slik man gjerne gjør på den norske "tundraen" som har gitt opphavet til betegnelsen "tundra rock" om den lokale vrien på stoner- eller desert-rock.

Den varme fine tonen i basspillet til Marie Moe, for anledningen ikledd stilig " Die With Your Boots On" t-skjorte. Hun er et sentralt element som fyller ut og kontrasterer de røft duellerende gitarene til Tor Erik Bye og Benjamin Berdous. Samtidig er det aldri noe tvil om at hun kan "gønne på" der det er påkrevd. Det tidligere Razika-medlemmet (nå med i avleggeren Embla and the Karidotters) bærer hovedvokalen på de innledende versene av "Red Thundra", og bringer også der inn noe litt annerledes.

Jard Hole er batteriet i det rytmiske byggverket, men er så beskjeden at han nekter trommesoloer på kommando under medlemspresentasjonen. "I det hele tatt er det lite soloer med Slomosa", mener vokalist og frontfigur. Hans finslepne groove og presise spill er med på å gjøre " In My Mind's Deset" til et av kveldens høydepunkt.

I tillegg har de fått med seg produsent Eirik Marinius Sandvik fra The Real Jobs og Heatwaves på congas, tamburin og ekstra gitar. Sandvik er også viktig med sine vokale bidrag.

De 98 konsertene bandet har spilt i løpet av året har gjort dem godt. Det er et tight, samspilt kvintett vi får oppleve på Rockefeller rett før jul.

- Jeg liker ikke å si dette, men det er lite aktivitet blant dere i publikum, kommenterer Berdous før han legger til: "Nå skal vi spille de mer punkete låtene våre, da forventer jeg å se bevegelse.»

Mellomsnakket er ellers noe ubehjelpelig, men funksjonelt nok der han unnskylder seg for å ha vært sur da de spilte klokken 13.00 på Tons of Rock. Han er henrykt over at de har solgt ut Oslos konsertstorstue, noe som gjentas til det nærmest kjedsommelige.

Han får respons til gagns. Moshpits og ivrig danseløping iverksettes nesten umiddelbart av et allerede rimelig imponert publikum som har filmet mye og trampet takt på stedet. "Battling Guns" frir til publikum, men det er "Horses" som får hele taket til å løftes og publikum virkelig på glid.

Duellerende gitarer og samspillet mellom Berdous og Bye er fint, de viser oppriktig spilleglede. Vossingene og bergenserne som nå er bosatt i hovedstaden har også plukket opp det meste av rockeklisjeer som finnes, og løfter instrumenter i været og poserer over en relativt lav sko.

Fint å ha et sånt tøft, lokalt rockeband, ikke minst det å se bandets progresjon. Slomosa blir stadig bedre og strammere og gjorde et variert fint sett. Vi trivdes rimelig greit i lokalet denne kvelden, uten helt å bli slått i bakken.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dobbel dose slacker-rock på Vulkan

(20.06.24) Vulkan Arena kunne friste med dobbel dose seig gitarbasert rock. Fu Manchu toppet plakaten, men overraskende mange hadde også kommet for å høre Slomosa varme opp.


Slomosa - høyt og herlig!

(14.06.24) Endelig er Slomosa klar for en jobb på hjemmebane igjen. De har fått æren av å åpne andre dag av Bergenfest, en dag med mye musikalsk tyngde på plakaten.


Bildespesial: Suncraft og Slomosa på Yngling

(05.03.23) Hvis du lurte: Det er heldigvis håp for norsk rock!


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.