En mer utadvendt Thomas Dybdahl
Mye skal visstnok være gjort med hjelp av en gammel spolebåndopptaker. Men det låter fint!
Mange jeg snakker med mener at Thomas Dybdahl alltid har vært «falsett m/kassegitar og el-gitar; veldig nede, hele tida». De tar selvfølgelig utgangspunkt i den fantastiske «October»-trilogien, som starta for 18 år siden. Det er et snev av sannhet i denne beskrivelsen, men den er høyst misvisende – om vi ser på helheten.
Det er vel mer korrekt å si at Thomas Dybdahl i hele sin karriere har ligget tett opp til Paal Flaata som vokalist og Midnight Choir som musikalsk uttrykk. Thomas Dybdahl kunne gjerne vært opphavsmann til mesterverket «Amsterdam Stranded» (Midnight Choir, 1998).
Nå er Dybdahl skarpere i kantene. Ja, «Dance the Pain Away» er Bernhoft. Ikke unaturlig, siden Jarle Bernhoft og Thomas Dybdahl har det meste felles som vokalister. Men nå snakker jeg altså om musikalsk stil. «Fever» byr på et mye mer åpent lydbilde enn vi er vant til fra denne kanten; mer i retning pop/soul. Ikke helt Prince, men i den retninga.
Dette hindrer meg på ingen måte i å fortelle at Dybdahl fortsatt kan kunsten å innynde seg hos oss med strålende falsettsang. «The Last Song» er hans hyllest til Amerikas Forente Stater. Til New York City, til Kentucky, til Tennessee … Som om han er i ferd med å synge sin siste sang, til kompet av to cleane, elektriske gitarer. Praktfullt. Jeg syns nesten jeg aner tonene av «Foxy Lady».
Det er hustrig utafor vinduene for tida. Dette er albumet for inne-kvelder, nå som det blåser fra alle kanter.
THOMAS DYBDAHL
Fever
Petroleum Records
Del på Facebook | Del på Bluesky