Rørende sterkt av Thomas Dybdahl

(Oslo/PULS:) "Han kunne høre musikken bakenfor musikken, ikke den som var i luften og forplantet seg som vibrasjoner i steingulv og trevirke, men den egentlige, den tenkte musikken, musikken bakenfor musikken". Slik beskriver Erik Fosnes Hansen cellotonene i begravelsen til Herr Bolt i "Beretninger om beskyttelse", men ordene er minst like treffende for Thomas Dybdahls Rockefeller-debut i går kveld.

---

Thomas Dybdahl / /

Av Anders Finslo // 19.03.04

---

Det er bare 17 måneder siden Thomas Dybdahl debuterte med "...That Great October Sound", men i går veltet han meg ut av kritikerskoene slik ingen andre norske artister noensinne har klart; kanskje med unntak av Dum Dum Boys' Transit-konsert i 1994 og Bjørn Eidsvågs turnèfinale med "Tapt Uskyld" i 1999.

Thomas Dybdahl har både forstått og lært seg å mestre konsertformatets ufattelige potensial. Det handler om å kommunisere gjennom musikken, om menneskelig tilstedeværelse og ydmykhet, om å spille på lag med stemningene i rommet og å danne en atmosfære som virker "større enn livet". På papiret ser det kanskje pompøst ut, men i virkeligheten er det det alle ønsker seg når de går på konsert; å oppleve noe de ikke kan oppnå ved stereoanlegget hjemme i stua.

I utgangspunktet er det slitsomt å stå halvannen time på Rockefeller, klint innpå illeluktende rockere, kvitrende bertejenter med dårlige heiasangstemmer, eller forelskede kjærestepar som bytter spytt 20 centimeter fra nesa di. Men noen ytterst få ganger forstår en hvorfor man i det hele tatt gidder, og da er opplevelsen verdt alle de bortkastede konsertkveldene tilsammen.

Torsdag 18. mars 2004 var en slik kveld. Gutta i lydringen hadde tatt Dybdahl-sounden på kornet, musikerne var stemt og intakt med hovedpersonen, og låtsettet var satt sammen i en velregissert dramaturgi; hikstende melankololske "In Grace", akustiske "Adelaide" og bankende rockenumre som "All's Not Lost" og "Outro" ble dratt ut i hver sine dynamiske ytterpunkter - langt lengre enn vi kjenner dem fra plateversjonene. Og da musikerne dro frem håndskrevne plakater med refrengteksten til "Honey", så ble selv de mest beskjedne av oss sjarmert til å kaste seg på allsangskoret.

Dybdahl selv flirer ekstatisk inn i mikrofonen. Han vet ikke hva han skal si, men øynene hans forteller alt. Han er lykkelig og inderlig takknemlig for det han får være med på. Og han vet - og vi vet - at den eneste grunnen til at han står på scenen denne kvelden er fordi han er en usedvanlig talentfull musiker og underholder. Det er ingen Idol-konkurranse, majorselskap eller markedsførere med lommene fulle av penger - bare ham selv og hjelpsomme kompiser som har hatt troen og viljen på at det fortsatt er mulig å vinne frem gjennom kvalitet og lidenskap til musikken.

Sånn sett opplevde jeg konserten i går også som en hyllest og bønn til den den lille ærligheten og rettferdigheten som bransjen ennå ikke har klart å kvele. Og Thomas Dybdahl fremstod som den perfekte maskott. Den karismatiske unge mannen fra Sandnes, som stråler med tallerkenstore øyne i begeistringen over å se Rockefeller koke foran ham. Gitaristen Dybdahl som spiller med en teknikk og feeling, som får meg til å føle meg som en nybegynner - femten år etter jeg stablet fingrene til min aller første D-akkord. Eller vokalisten Thomas Dybdahl, som ikke bare har laget en haug av flotte melodier, men som også frisurfer og ornamenterer dem til nye høyder fra scenekanten.

Selv har jeg ennå ikke ristet av meg rusen - nesten 18 timer etter Dybdahl takket for seg med ordene "dette er en noe av det største jeg har opplevd".

Jeg har en følelse av at det ikke bare er Thomas Dybdahl som kommer til å snakke om denne konserten lenge.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky