Thomas Dybdahl: Pirrende mektig

(Oslo/PULS): Bandet rakk ikke å øve etter at Thomas Dybdahl kom hjem fra langferie sist fredag, og i går morges var Dybdahl så syk at han såvidt orket å sette seg på flyet til Oslo. Likevel ble gårsdagens konsert på Mono en musikalsk maktdemonstrasjon uten sidestykke.

/ /

Av Anders Finslo // 03.10.03

Thomas Dybdahl og vennene hans trenger nemlig ikke å øve seg ihjel for å være gode, det dreier seg heller om å fange stemningen i øyeblikket. Selv etter mange titallskonserter det siste året, klarer de fortsatt å styre unna autopilotknappen. Låtene lever hele tiden i nye arrangementer, annerledes vokalfraseringer og instrumentalpartier som ikke finnes på plate. I går hadde de ikke engang bestemt seg for hvilke låter de skulle spille før de stod på scenen. Sånt blir det interessante konserter av.

Og når "det lille ekstra" blir presentert med et av landets beste stemmebånd og gitarfingre, finnes det ingen annen utvei enn å bøye seg ned i støvet.

Akkurat det gjorde også Mono-publikummet i går - bøyde seg i støvet av både velkjente radiohits, lavmælte viser og bankende pumperefreng. Thomas Dybdahl hoppet avgårde som en dynamisk sprettball, og jobbet iherdig for å holde låtene interessante hele veien. Den litt døsige siden av Thomas Dybdahl var tidvis ikke til å kjenne igjen. Det vil si, "Adelaide" og "Rain Down On Me" hadde fortsatt det samme sarte uttrykket som på plate, men "From Grace" og "Love's Lost" klatret seg mange hakk høyere enn man kunne forvente seg på forhånd. Dermed forsvant også all følelse av jåleri og selvhøytidelighet, som det er lett å tenke på i hjerte-smerte-sjangeren Thomas Dybdahl befinner seg i.

Det aller største høydepunktet ble spart til slutt da den opprinnelig korte ekstralåta fra "...That Great October Sound" ble dratt ut og opp på ekte ekstranummer-vis, og Dybdahls ellers yndige ansikt vrengte seg i udyrsbrøl og trøkkemood. Med to trommeslagere, Hammondorgel, bass og slidegitar på "nivå 11", tok Thomas Dybdahl farvel med en real adrenalinoverdose - milevis unna det halvtriste bildet av singer-songwriteren fra Sandnes.

I tillegg til rockestuntene klarte Thomas Dybdahl å lysne oktobermelankolien med masse humor og glimt i øyet. Han snakker med publikum mellom låtene, vitser med bandet, og demonstrerer samtidig hvor mye han setter pris på å bli applaudert. Bak solbrillene hviler det en tydelig antistjerne-holdning, som kler både han og liveuttrykket særs godt.

Konserten på Mono var antakelig en av de siste intimkonsertene i hovedstaden på en stund. Senere i høst spiller han akustisk i konserthuset. Og øker interessen som forventet er det bare Rockefeller som er stort nok for Thomas Dybdahl i framtiden.

Del på Facebook | Del på Bluesky