Høstens vakreste lydspor?
Når vi skriver oktober, er det gjerne klart for ny plate med Thomas Dybdahl. Heldigvis.
Det blir feil å si at høsten alltid blir lysere med Thomas Dybdahl, for han er på mange måter tristessens mester. Det har ikke så mye med tekstmaterialet å gjøre, mest med hele stemninga. Falsettstemmen, den lavmælte roen.
Men han gjør avstikkere - som i «Man On a Wire», der han går i fotsorene til selveste Paddy McAloon! Og sånn popmusikk hører man ikke akkurat daglig på radio!
Hva slags pop spiller Thomas Dybdahl? Vanskelig å si. Det går sjelden eller aldri fort, og soundet er slik soundet skal være på 2000-tallet – om man beveger seg i et landskap som er alt annet enn nymotens disco og r&b. Akustiske og elektriske gitarer i skjønn forening, vâre strykere, et trommesett som aldri i verden ville blitt godtatt på 80-tallet.
Det låter bare dritlekkert.
THOMAS DYBDAHL
What’s Left is Forever
Petroleum/Sony Music
Del på Facebook | Del på Bluesky