Alice Cooper: Welcome 2 My Nightmare

Den 63 år gamle Vincent Damon Furnier, bedre kjent som shock-rockeren Alice Cooper, er tilbake i rampelyset med sitt 26 (!) album. Denne gangen med oppfølgeren til det legendariske Welcome To My Nightmare.


Den oppdiktede karakteren Steven møtte vi første gang i original Welcome To My Nightmare fra 1976, men også i etterkant på diverse album har vi ved jevne mellomrom fått noen rop om hjelp fra denne sinnforstyrrede personen. Men endelig skal vi tilbake der det startet, med oppfølgeren til konseptalbumet Welcome 2 My Nightmare.

Albumet begynner selvsagt med pianotonene av Steven, som setter lytteren på rett spor. I Am Made Of You bygger opp albumet og forbereder deg på hva vi har i vente. Åpningslåta er langt fra det originale WTMN låtmateriale, men det er jo også naturlig 36 år etter. Jeg liker begynnelsen (bortsett fra noe forvrenging av vokalen à la Cher på enkelte partier, det kunne han med fordel utelatt).

Kubjelle, woo-hoo og enkle riff gir oss Caffeine, og stort sett ikke mer enn det. Neste låt er den minuttlange pianosnurten The Nightmare Returns der Steven igjen er tilstede. Cooper kler veldig godt nettopp dette, og disse mellompartiene gir skiva akkurat den stemningen lytteren ønsker: å synke ned i Stevens tvistede sinn.

Neste låt ut er A Runaway Train, og det går unna i svingene. En straight forward rockelåt, som er en av albumets aller svakeste. Ompa, ompa, her kommer Last Man On Earth, som fint kunne vært å finne på en Tom Waits skive. Noe uvant å høre Alice Cooper i denne rollen, men det funker. Alice har en grøtete og tøff stemme, så hvorfor ikke? Nydelige strykere, dette er faktisk en frekk liten sak.

En befriende radiovennlig The Congregation er sjette låt ut. Den sitter umiddelbart, og vil sikkert bli å finne på neste konsert. Singelen I`ll Bite Your Face Off er en cool og enkel rock n roll låt av godt gammel merke, uten at den helt vil bli en radiohit. Koring, blåsere og nedtonet gitarvreng er noe som kler Alice Cooper veldig godt. Disco Bloodbath Boogie Fever er en merkelig låt, takk og pris for at Cooper fortsatt kan overraske. God koring og frekke toner kler den godt. Stikkordene for Ghouls Gone Wild er good old fashion rock n roll.

Alt tones ned med Something To Remember Me By, og det er sjeldent vi hører en knakende god ballade fra denne karen. Dette er heller ikke noe unntak, og er vel strengt tatt for blodfansen, selv om ryktene sier at han selv mener dette er den beste balladen han har lagd. When Hell Comes Home er tyngre og et snev av grunge. Alice slik vi kjenner han er tilbake,

Så kommer frekke Ke$ha inn på What Baby Wants, og det funker veldig bra. Sikkert en grei singel å kjøre inn på det amerikanske markedet.

Kirkeklokke...ok. Det er tross alt Alice, og låta heter I Gotta Get Out Here, en noe lett pop/rocker. Et uventet kor på slutten av låta trekker opp, sammen med kirkeklokka da...

Instrumentalen The Underture med blåsere er en herlig og verdig avslutning på albumet.

Dette er mer komersielt enn det spontane og kunstneriske originalen. Alice har den egenskapen om å fornye seg etter som tiårene går, slik at han henvender seg også til nye generasjoner. Dette albumet er nettopp slik, selv om alt ikke er like bra. Lydbildet er strålende og pompøst, med strykere, blåsere og behagelig koring. Alice synger som han alltid gjør: tøft! Det er bare en Alice Cooper, og uansett om hans nye hobby er golf så vil han alltid være gud for metalhodene. Evig og alltid.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Rett og slett glimrende, Alice Cooper

(27.07.25) Sjokkrockens mester lykkes med det meste. Her er kort sagt alt akkurat som det skal være.


Matt Johnson - funkhelt på egne bein, nå

(07.07.25) Etter over 20 år bak tangentene i Jamiroquai, trer Matt Johnson nå frem i egen funk-glans med sitt andrealbum "Warrior Princess" – en plate som høres ut som om 70-tallet, romfart og klimakamp har gått sammen i en varm gruppeklem.


Yes, yes - you are Alice

(29.08.23) Det nærmeste jeg har kommet å se Alice Cooper live var da han hadde release for "Trash" på gode, gamle Marquee i London i 1989. Køen var eviglang og i den grad jeg hadde kommet frem til døra hadde jeg neppe sluppet inn uansett (jeg var 16), men det var moro å stå der blant alle søppelsekkene og rockerne.


Ikke overraskende: Alice Cooper serverer old school rock

(03.03.21) Alice Cooper gir seg aldri, og er aktuell med sitt 21. stand-alone album. Shock-artisten har virkelig funnet tilbake til røttene sine, og denne gangen har Alice Cooper spilt inn albumet sammen med de originale bandmedlemmene. Bandet ønsker å fortelle oss historier fra byen de identifiserer seg med, mørke Detroit.


Bildespesial: Alice Cooper og Iron Maiden

(07.07.11) Gårsdagens konsert på Telenor Arena var en fest for alle tilhengere av gammel heavyrock. Her er bildene. Alle foto: Terje Dokken


Iron Maiden er fremdeles metallkonger

(07.07.11) Iron Maiden gjestet Telenor Arena, og gjorde med dette sin største stadionturné i Norge noensinne. Med selveste Alice Cooper som gjesteartist, var det duket for en kveld hvor de gamle viser at de fortsatt er eldst.


Turbo-Alice på skolefest i Spektrum

(21.06.04) (Oslo/PULS): Alice Cooper anno 2004 er ikke noe skralt syn på scenen. Selv om alderen (56) tynger noe, er det fortsatt mye energi i kroppen til Vincent Furnier. Fredag kveld leverte han et show som ikke var i nærheten av å sjokkere på samme måte som han gjorde på 70-tallet, men det var det vel heller ingen som hadde forventet.


Alice Cooper: The Eyes Of Alice Cooper

(16.12.03) Ex-sjokkrocker Alice Cooper blir man visst aldri kvitt - heldigvis! I en alder av 55 leverer han kanskje sitt beste album siden glansperioden på 70-tallet.


Alice Cooper går garasjerock

(11.08.03) Den aldrende sjokkrockeren (vel, det er forsåvidt noen tiår siden mannen sjokkerte) Alice Cooper, slipper et nytt studioalbum den 22. september. Nå er han inspirert av de mange garagerock-aktene som har tatt verden med storm de siste årene.


Monsteret Alice Cooper

(30.04.01) (Oslo/PULS): Det var duket for en helaften med hard rock og heavy metall i Oslo Spektrum. Drøye 4000 besøkende hadde funnet veien til konserten med Ratt, Dio og Alice Cooper som ville ta for seg hele tre tiår med musikk, noe publikummet også bar preg på dette. Aldersforskjellen var sikkert godt over 30 år fra de yngste til eldste, men forhåpningene var nok sikkert de samme. De var kommet for å rocke!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.