Alice Cooper: Welcome 2 My Nightmare
Den 63 år gamle Vincent Damon Furnier, bedre kjent som shock-rockeren Alice Cooper, er tilbake i rampelyset med sitt 26 (!) album. Denne gangen med oppfølgeren til det legendariske Welcome To My Nightmare.
Den oppdiktede karakteren Steven møtte vi første gang i original Welcome To My Nightmare fra 1976, men også i etterkant på diverse album har vi ved jevne mellomrom fått noen rop om hjelp fra denne sinnforstyrrede personen. Men endelig skal vi tilbake der det startet, med oppfølgeren til konseptalbumet Welcome 2 My Nightmare.
Albumet begynner selvsagt med pianotonene av Steven, som setter lytteren på rett spor. I Am Made Of You bygger opp albumet og forbereder deg på hva vi har i vente. Åpningslåta er langt fra det originale WTMN låtmateriale, men det er jo også naturlig 36 år etter. Jeg liker begynnelsen (bortsett fra noe forvrenging av vokalen à la Cher på enkelte partier, det kunne han med fordel utelatt).
Kubjelle, woo-hoo og enkle riff gir oss Caffeine, og stort sett ikke mer enn det. Neste låt er den minuttlange pianosnurten The Nightmare Returns der Steven igjen er tilstede. Cooper kler veldig godt nettopp dette, og disse mellompartiene gir skiva akkurat den stemningen lytteren ønsker: å synke ned i Stevens tvistede sinn.
Neste låt ut er A Runaway Train, og det går unna i svingene. En straight forward rockelåt, som er en av albumets aller svakeste. Ompa, ompa, her kommer Last Man On Earth, som fint kunne vært å finne på en Tom Waits skive. Noe uvant å høre Alice Cooper i denne rollen, men det funker. Alice har en grøtete og tøff stemme, så hvorfor ikke? Nydelige strykere, dette er faktisk en frekk liten sak.
En befriende radiovennlig The Congregation er sjette låt ut. Den sitter umiddelbart, og vil sikkert bli å finne på neste konsert. Singelen I`ll Bite Your Face Off er en cool og enkel rock n roll låt av godt gammel merke, uten at den helt vil bli en radiohit. Koring, blåsere og nedtonet gitarvreng er noe som kler Alice Cooper veldig godt. Disco Bloodbath Boogie Fever er en merkelig låt, takk og pris for at Cooper fortsatt kan overraske. God koring og frekke toner kler den godt. Stikkordene for Ghouls Gone Wild er good old fashion rock n roll.
Alt tones ned med Something To Remember Me By, og det er sjeldent vi hører en knakende god ballade fra denne karen. Dette er heller ikke noe unntak, og er vel strengt tatt for blodfansen, selv om ryktene sier at han selv mener dette er den beste balladen han har lagd. When Hell Comes Home er tyngre og et snev av grunge. Alice slik vi kjenner han er tilbake,
Så kommer frekke Ke$ha inn på What Baby Wants, og det funker veldig bra. Sikkert en grei singel å kjøre inn på det amerikanske markedet.
Kirkeklokke...ok. Det er tross alt Alice, og låta heter I Gotta Get Out Here, en noe lett pop/rocker. Et uventet kor på slutten av låta trekker opp, sammen med kirkeklokka da...
Instrumentalen The Underture med blåsere er en herlig og verdig avslutning på albumet.
Dette er mer komersielt enn det spontane og kunstneriske originalen. Alice har den egenskapen om å fornye seg etter som tiårene går, slik at han henvender seg også til nye generasjoner. Dette albumet er nettopp slik, selv om alt ikke er like bra. Lydbildet er strålende og pompøst, med strykere, blåsere og behagelig koring. Alice synger som han alltid gjør: tøft! Det er bare en Alice Cooper, og uansett om hans nye hobby er golf så vil han alltid være gud for metalhodene. Evig og alltid.
Del på Facebook | Del på Bluesky