NW: Pent og pyntelig fra Amy McDonald

(Oslo/PULS): Amy og band entret scenen i Frognerbadet og bød de fremmøtte på enkel og besnærende visepop med keltiske undertoner. Og selv om ikke været viste seg fra sin beste side, var det likevel god stemning blant publikum.


Amy MacDonald / /


Amy MacDonald har på tross av sine relativt korte karriere, opparbeidet seg rutine nok til å beherske festivalformatet. Hun har nylig spilt på Rock In Rio i Portugal og tidligere opptrådt både på Glastonbury i England og T' In the Park i hjemlandet Skottland.


Amy koste seg i "badet" på tross av regn. Foto:Kjetil Barth

Det er mye keltisk i musikken. Den er både melodiøs og behagelig (men det hadde nok vært noe mer kledelig med solfylte omgivelser). Av og til får man assosiasjoner til irskeThe Cranberries og ikke minst bandets vokalist Dolores O'Riordan Burton som Amy kan minne om i enkelte stunder. For Amy MacDonald har både kraft, særpreg og skjørhet i stemmen sin, og den bærer mye av låtene. Heldigvis var den godt fremme i lydbildet i går kveld.


Foto: Kjetil Barth

Hun beundret ydmykt publikums oppmøte i været og fortalte at hun selv hadde blitt inspirert til å lære seg gitar etter å ha sett Travis på festival. Og med et stødig band bak seg, låt det trivelig i regnet.

Vi ble servert en god blanding låter fra begge hennes album. Det låt pent og pyntelig hele veien. Midtveis dukket en akkustisk versjon av Springsteen-låta "Born To Run" opp. Tempoet ble deretter satt opp mot slutten, og det var greit da vi trengte å få beveget oss litt mer.

Les om de andre artistene under Norwegian Wood, som Amy McDonald, Raga Rockers, Roger Hodgson, Dum Dum Boys, Jackson Browne, Porcupine Tree og Howl.


Del på Facebook | Del på Bluesky

NW: Lydproblemer og komikk fra Opeth

(15.06.10) (Oslo/PULS): Svenske Opeth steppet inn da Mastodon måtte avlyse pga sykdom, og vokalist Mikael Åkerfeldt startet konserten med å si ”Vi är inte Mastodon – Det här bandet heter Opeth!” til vill jubel fra Opeth-fansen som hadde samlet seg nederst i gropa foran scenen.


NW: Kjente blåtoner fra Mark Knopfler

(13.06.10) Mark Knopfler ville spille alene på Norwegian Wood denne søndags-kvelden. Litt kontroversielt var det nok, men likevel var det utsolgt. Og da de velkjente gitar-tonene startet, forsvant også regnet og solen dukket frem. Dermed ble det hyggelig avslutning på årets festival selv om sjefen selv var henvist til en stol gjennom hele konserten pga ryggproblemer.


NW: Den stilsikre herremann Jackson Browne

(13.06.10) (Oslo/PULS): Jackson Browne og hans medmusikanter gjorde noe så uvant som å gå på før skjemaet. Kanskje var tanken å utnytte oppholdet i regnet? Uansett ble det raskt relativt folksomt foran scenen. Og vi ble servert en real dose laidback amerikansk countryrock av aller beste sort.


NW: Dum Dum Boys i storslag

(12.06.10) (Oslo/PULS): Syv år etter sin reunionkonsert var tiden inne for at dagens headliner, Dum Dum Boys, nok en gang skulle entre scenen i Frognerbadet. Publikum visste å sette pris på sine rockehelter, som for denne kvelden hadde satt opp en real hitparade. De bød også på en rørende hyllest til nylig avdøde Gustav Lorentzen, da de fremførte "Dum & Deilig" til publikums store begeistring!


NW: Blid Supertramp-legende

(12.06.10) (Oslo/PULS): Verken regn eller surt vær skulle spille noen rolle denne kvelden, for da Roger Hodgson og hans band entret scenen, var det som om solen glimtet til. Om ikke på himmelen, så ihvertfall i publikums hjerter.


NW: Howl(ing) in the rain

(12.06.10) (Oslo/PULS): Da Simen Lund og hans pop-rock orkester Howl, entret scenen i Frognerbadet denne regntunge ettermidagen, var det svært lite som minnet om festival og feststemning. Hele tre personer hadde funnet veien til scenekanten og lite skulle tilsi at dette ville bli noe å skrive hjem om.


NW: Porcupine Tree med vellyd - uten publikumstekke

(11.06.10) (Oslo/PULS): Sist ut på Norwegian Wood var engelske Porcupine Tree, som ikke uten grunn har blitt kalt “det nye Pink Floyd”. Det psykedeliske i musikken, den særegne gitaren og sceneeffekter som lys og film er mye av årsaken til dette. Visuelt sett var nok ikke Frognerbadet ideelt for Porcupine Tree, da effektene nærmest druknet i lyset.


NW: Barnevennlige Raga Rockers

(11.06.10) deLillos, Dum Dum Boys og CC Cowboys har fått æren av å spille i Frognerbadet før dem, og i år fikk Raga Rockers i hvert fall æren av å åpne Norwegian Wood.


Amy Macdonald: This Is The Life

(14.10.07) Du er sannsynligvis ingen radio-slave hvis du har unngått å høre hitlåta "Poison Prince" i det siste. Låta framføres av skotske Amy Macdonald, og er en catchy liten rakker. Resten av albumet er av varierende kvalitet, men Amys unge alder tatt i betraktning, er det et lovende stykke musikk som presenteres her.


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.