Bukta 09: Bare nesten for The Wombats

The Wombats fra Liverpool var en av headlinerne på fredagen under Buktafestivalen. Selv om bandet åpenbart har rukket å bli rutinerte foran et større publikum så oberbeviste bandet bare tidvis.


The Wombats / /


The Wombats har blitt et av de store nye bandene fra England de seneste årene. Oppskriften er en blanding av fengende britpop og den mer og mer velkjente innflytelsen fra gamle helter som Joy Division og Television.

The Wombats handler om festing, damer og tilsynelatende småhippe tekster med referanser til nettopp Joy Division. Ikke at man nødvendigvis skal holde det i mot dem. For til tider er Liverpool-bandet åpenbart fengende. Låter som Let's Dance to Joy Division og Moving to New York går da også rett hjem hos publikum.


The Wombats. Foto: Øyvind Aaraas.

Det er likevel lengre mellom de gode låtene enn man kunne ønsket. Og nettopp på disse låtene blir de ofte banale tekstene mer tydelige. For når gitarriffene blir oppbrukt og tempoet blir så til de grader ensporig så mangler The Wombats det lille ekstra som gjør dem til en festivalsuksess.

Det er kanskje tidsriktig, men det spørs om ikke Ian Curtis hadde tatt en araber-flikkflakk i grava om han hadde blitt spurt om å danse til Joy Division anno 2009.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bukta 09: De gamle er fortsatt eldst

(05.07.09) Kinks-legenden Ray Davies fikk nærmest som en selvfølge æren av å avslutte Buktafestivalen for 2009. Det ble absolutt ingen nedtur.


Bukta 09: Svensk seier i Bukta

(04.07.09) Det skulle syv svensker til for virkelig å få fart på Buktafestivalens tredje dag. Moneybrother ble enkelt og greit en feiende flott konsertopplevelse.


Bukta 09: Blidt bekjentskap

(04.07.09) Muck and the Mires fra Boston i Massachussets ble hentet inn som et friskt og spennende rockenavn på årets Buktafestival. Med et tromsøpublikum som vet å sette pris på enkel, rett-frem rock'n roll så ble amerikanernes opptreden en grei suksess.


Bukta 09: Koselig, men ikke mer

(04.07.09) Mark Olson og Gary Louris skulle prøve å varme opp et kaldt tromsøpublikum på den andre dagen av årets Buktafestival. Men duoen, mer kjent fra samarbeidet i The Jayhawks, klarte aldri å leve helt opp til forventningene.


Bukta 09: Kanadisk krutt

(03.07.09) Et forsinket fly gjorde at The Sadies nærmest kom rett fra flyplassen og opp på Buktascenen. Uten at det på noen måte kunne ødelegge en strålende oppvisning fra de rutinerte kanadierne.


Bukta 09: Oppskriftsmessig seier

(03.07.09) Kombinasjonen av typisk britisk publikumstekke og en solid dose hits gjorde Kaiser Chiefs til en sikker publikumsvinner og en verdig avslutter av den første dagen på Bukta 09.


Bukta 09: Overbevisende fra lokale helter

(03.07.09) Tromsøs egne The Considerate Lovers hadde fått æren av å åpne Buktas andrescene Paradisbukta. En sjanse de lokale heltene tok godt vare på.


Full fest med The Quireboys

(14.07.08) (Oslo/PULS): Det er 18 år siden "A Bit Of What You Fancy" med engelske The Quireboys, men det var ingen tvil om at et fullsatt Smuget husket på de aller fleste låtene som ble overbevisende servert i Lille Maud torsdag.


The All-American Rejects : All American Rejects

(03.06.03) The All-American Rejects fronter pubertetmedaljens riktige side. De er skrubbsultne. De oser over av energi. De høres rene og pene ut, men er samtidig rampete og uforutsigbare. Og de utforsker den gitarglade collegepopen med en herlig naivitet, som deres egne helter kan se langt etter.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.