The All-American Rejects : All American Rejects

The All-American Rejects fronter pubertetmedaljens riktige side. De er skrubbsultne. De oser over av energi. De høres rene og pene ut, men er samtidig rampete og uforutsigbare. Og de utforsker den gitarglade collegepopen med en herlig naivitet, som deres egne helter kan se langt etter.


Ja, ja. Collegepop og collegepop. Enkelt er det ihvertfall. Utgangspunktet i låtene passer også perfekt til sjangeren ”skatepunk for ungdom uten hår på tissen”. Tre grep, pusefuzz og en platt vokalstemme som synger om å kaste ranselen, drite i leksene og om å stå på rullebrett i sola. Det går nok av dem på dusinet, og alle høres stort sett klin like ut. Bortsett fra The All-American Rejects.

Forklaringen ligger i hvordan de har kamuflert de ordinære og tidvis banale utgangspunktene. Ved siden av rett-fram-trommer og poppunkete bassganger har The All-American Recects krydret produksjonen med kassegitarer, piano og orgellyder, trommemaskiner og fininnstilte gitarlyder. Dermed blir uttrykket også spiselig for den litt mer krevende lytteren, samtidig som punkefjortisene får interessante alternativer til de ellers ensformige sjangerbrødrene.

Blink 182 er et godt sammenlikningsgrunnlag. Ikke spesielt interessant som lytterobjekt, men absolutt en adrenalin-provokatør på et hvilket som helst sommervorspiel. Melodiene er enkle, gitarriffene kan nynnes med på etter to takter, og formoppbyggingen er så forutsigbar at man til enhver tid vet hva som kommer. The All-American Rejects er også sånn, men samtidig tillegger de låtene mer intelligente arrangementer. Tro mot sjangeren, men utro i instrumenteringen, hvis du skjønner.

Bandmedlemmene var ikke engang myndige da denne plata ble spilt inn for omtrent et halvt år siden. Enten er de amerikanske guttene veldig intelligente, eller så skal produsent Tim O’Heir (Sebadoh, Juliana Hatfield, Superdrag) ha mye av æren for at The All-American Rejects skiller seg fra mengden. For en gang skyld er det laget en bra alternativ/emo/skatepunk/college-plate, som har både særpreg og identitet, og samtidig kan snurre uforstyrret i bilstereoen med hele familien til stede; smalt utgangspunkt, bredt nedslagsfelt.

Dette er likevel ikke en ”må-ha-plate”. Jimmy Eat World, Blink 182, Sum 41 og Replacements erstatter debutantene på hver sine områder. Men når den ligger i billighylla på Platekompaniet til bare femti spenn (så den her om dagen), da bør det ikke være tvil om hva du bruker lunsjpengene dine til i morgen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bukta 09: Bare nesten for The Wombats

(04.07.09) The Wombats fra Liverpool var en av headlinerne på fredagen under Buktafestivalen. Selv om bandet åpenbart har rukket å bli rutinerte foran et større publikum så oberbeviste bandet bare tidvis.


Full fest med The Quireboys

(14.07.08) (Oslo/PULS): Det er 18 år siden "A Bit Of What You Fancy" med engelske The Quireboys, men det var ingen tvil om at et fullsatt Smuget husket på de aller fleste låtene som ble overbevisende servert i Lille Maud torsdag.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.