DumDum Boys: Schlägers & BonusSchlägers

Det er lett å falle for fristelsen med å utrope DumDum til tidenes norske rockeband, når vi hører denne Best Of-skiva deres som foreligger i disse dager. Men ikke særlig objektivt. Vi kan iallefall være enige om at de hadde enorm betydning for gjennombruddet med norskspråklig rå rock på slutten av 80-tallet. De var også med på å bryte mange barrierer og gikk i bresjen for å forandre mye i bransjen. Inngåelsen og den seinere hevinga av kontrakten med CBS/Sony betydde mye for artistenes integritet og posisjon - ikke minst for andre som kom etter dem. Likevel vil DumDum Boys først og fremst bli huska for en rekke knallåter som vil leve lenge, lenge.

Av Trygve Mathiesen // 04.01.01

Like etterpå blei jeg kjent med gutta i Belsen Boys. Sammen med Frank Fjols, Arne Skunk og Roger rava vi nedover i gatene i Kristiansand under Rårockfestivalen sommer'n '79. Trommis Prepple holdt seg hele tida litt i bakgrunnen og var verre å komme innpå.

BELSEN BOYS: Arne, Frank, Roger og Prepple, Kristiansand '79. (Foto: Try Mathie, Bored Teenagers)

Da Persi og Prepple dukka opp på Lysthuset i april året etterpå, i nytt band og som support for Belsen Boys, hadde de fått med seg Kjartan som jeg visste hadde spilt i band sammen med Geir Brurok (seinere vokalist i Betonghysteria), blant annet under navnet Blodskam enten på Trøndersk mesterskap eller en jammekveld på Hard Rock (Kafé).

Wannskrækk spilte skjorta av Belsen Boys måtte vi bare innrømme, selv om det var sistnevnte vi kom for å høre. Wannskrækk hadde et steinbra øs (som vi sa på den tida), de hadde låter og riff som smalt i vegga og rett tilbake i mellomgølvet på hele gjengen som sto foran scena i andre etasje på nåværende Blue Monk den søndagskvelden for snart 21 år sida. Allerede da skjønte jeg at disse gutta hadde alle muligheter til å komme lengre med musikken sin enn omtrent alle som hadde spilt på Lysthuset før dem.

Veit ikke helt hvordan de fikk det navnet sitt, men jeg husker at både City Rockers og Bored Teenagers (to av de ledende punkfanzinene på den tida), hadde rapportert om et et jævla bra Stockholmsband som het Cellskrekk (svensk for klaustrofobi), og at bandnavn med assosiasjoner til sjukdom og fordervelse var som invitasjon å regne til den type fellesfølelse og identitet vi søkte. Jeg innbiller meg at det kan ha skjedd en smitteeffekt mellom Stockholm og Trondheim i slutten av '79.

I '86 syntes jeg de var litt feige og småkommerse da de skifta navn til DumDum Boys, og fornekta punkidentiteten sin. Men på det tidspunktet var punk i ferd med å utvikle seg til noe som ble forbundet med en haug alkoholisterte finner som satt i bakgården på Blitz og reklamerte for Ringnes. Og på det tidspunktet hadde Wannskrækk stått på stedet hvil og stanga i plateselskapsdører uten at noen hadde giddi å bry seg om bankelyden.

Forresten hadde Wannskrækk egentlig gjort et valg dengang de spilte på Studio 26s The Ratz i '83/4, og latt alle punkerne som ble nekta adgang i stikken ved å spille, til tross for lovnader om det motsatte.

Uansett, med nytt navn og et par egenproduserte skiver bak seg, skreiv DumDum Boys kontrakt med CBS i '87. De tre følgende albumene vil for alltid ruve i norsk rocks historie. Ikke bare fordi bandet mottok Spellemannsprisen for samtlige, men fordi de oser av kjønn og naiv livskraft som uhyre få andre artister kan tangere.

Låtene bobla over av lekre og sexy riff som Kjartan tilsynelatende bare rista ut av et utømmelig erme. Tekstene hans var til tider totalt uforståelige; men de var tøffe, og Kjartan hadde en intuitiv teft for fraser med de rette klangfargene.

Så stor teft at et par av dem endte opp som Ola Dunk-rop i køene på utestedene rundt omkring. "Boom Boom" og "Splitter Pine" ga ikke DDB avlastning på den fronten før noen andre trøndere et par-tre bokstaver lenger ut i alfabetet kom dem til unnsetning seinere på 90-tallet.

I mellomtida hadde suksessen ført med seg for mye flørting med rock'n'roll-mytene og ødelagt kjemien innad i både årer og i bandet generelt. Persi slutta i protest og Aslak Dørum fra Follow That Dream overtok bassen og etterhvert låtskrivinga.

Riktignok skrev Dørum bra tekster og fulgte opp med tøffe titler, men alle de magiske gitarriffa forsvant med Kjartans manglende tilstedeværelse. Nå solgte DumDum ganske mye skiver av sine fire studioproduksjoner på 90-tallet også, men de hadde tross alt bygd opp et kjempemarked på forhånd.

At pressa fortsatte å gi dem femmere og seksere hver gang de slapp en fis, hjalp også til at publikum ble blenda nok til å holde opplagstallene oppe. For oss som så det litt fra sidelinja, var det ikke vanskelig å registrere at krafta og den pågående naiviteten var brent og borte som avsvidde nervetråder.

Det vil alltid være låter man savner på sånne samlinger, men jevnt over er det gjort et greit utvalg, og så lenge både tidenes norske makka-låt er med ("Metallic Hvit", såklart) i tillegg til "Slave", skal ikke jeg legge meg for mye opp i utvalget. I en av apropos-linkene nederst på sida er forøvrig alle låtene lista opp.

Er du så heldig at du får tak i et eks av førsteopplaget på 5000, sikrer du deg i tillegg denne utgivelsen som dobbeltCD, med 11 bonuslåter. Noen coverversjoner som har vært gitt ut på diverse samleskiver, i tillegg til remikser/andre versjoner av låter fra Totem.

Bonusskiva har mest kuriøs verdi, og inneholder også coverversjoner av både danske Gasolin og Kiss. At de ikke har tatt med den gamle livefavoritten "My Generation" er synd, og jeg hadde i det lengste håpa et gjenhør med demoen "Ingen fisker kjenner mitt språk" fra '86. Vel, jeg får leite litt rundt i boden etter den kassetten en dag...

Plata er i salg fra mandag 8. januar.