The Cure: Lebestift-maraton gjennom fire tiår

(Oslo/PULS): 15 og et halvt år har gått siden en septemberkveld i 1992 da The Cure promoterte "Wish" foran 5.000 mennesker i Oslo Spektrum. Tiden har stått stille for The Cure, og det er en bra ting. Med samme image, nesten samme band og omtrent de samme låtene gav The Cure et utsolgt Spektrum med sulteforede fans tre timer med alt man kunne ønske seg.

The Cure / /

Av Odd Inge Rand // 12.02.08

Robert Smith blir 49 om få måneder, men han ser og høres ut akkurat likedann som han alltid har gjort. En stor sort høysåte av et hår, eyeliner og rikelig med lebestift preger postpunk-, new wave- og goth-legenden. Han lusket seg inn på scenen i sin barnslige og lett feminine fremtoning, og tok sitt fire-manns sterke The Cure inn i Disintegration-åpningen "Plainsong".

The Cure teller nå bare fire medlemmer, med Smith i høysetet og hans evige bassistkompis Simon Gallup, denne gangen med lyst bleket hår for anledningen. Videre er Porl Thompson tilbake for andre gang, og har inntatt gitarrollen. Jason Cooper, med siden Wild Mood Swings-platen fra 1996 spiller trommer i dagens band.


SIMON GALLUP: Med lyst hår for anledningen. Foto: Odd Inge Rand.

Tålmodighet er gjeldende i The Cures musikk, og bandet har aldri en A4-løsning på arrangementene. Derfor finner du deg selv å se på klokken flere ganger før Robert Smith gjør det for godt å begynne å synge på låter som "Fascination Street" og "Pictures Of You". Men det særtegner The Cure, og fansen klarer å svelge nok en runde med gitarklimpring før det løsner.

Bandet har ikke vært veldig aktive på platefronten siden midten av 90-tallet, men 2008 skal se slippet av The Cures trettende album, et album ryktet å hete 4:13, som gjenspeiler at bandet er blitt en kvartett og at de slipper sitt trettende album. Tre låter ble spilt derfra, og låtene som i skrivende stund heter "Please Project", "A Boy I Never Knew" og "Don't Say Anything" viser et band som skal bli mer pop igjen etter de litt tunge Bloodflowers (1999) og The Cure (2004).

The Cure må gjerne markere at de er blitt fire igjen, men etter å ha hørt "Lullaby", "The Walk", "Let's Go To Bed" og "Close To You" uten keyboard skulle man ønske at Perry Bamonte eller Roger O'Donnell sto på scenen med bandet fremdeles og fylte ut livsviktige detaljer for disse låtene. En altmuligmann som Bamonte som i ledige stunder kunne plukket opp gitaren og fylt ut "Friday I'm In Love" og "Just Like Heaven" hadde gjort totalopplevelsen enda større.


PORL THOMPSON: Hjemvendt gitarist. Foto: Odd Inge Rand.

Men som sagt, igjennom 3 timer og imponerende 36 låter var det ikke mye som manglet da bandet tok igjen for nesten 16 års uteblivelse fra Norge. Om man var fans av sent 70- og tidlig 80-talls The Cure fikk man sitt mot slutten av konserten da Three Imaginary Boys- og Seventeen Seconds-platene med alt fra "Killing An Arab", "10:15 Saturday Night" til "Boys Don't Cry", "Play For Today" og "A Forest" ble overbevisende fremført. 80-talls fansen fikk sitt med "Lullaby", "Pictures Of You", "Just Like Heaven" og "Close To You" mens tidlig 90-talls fans koste seg til "A Letter To Elise" og "Friday I'm In Love".

Kort sagt en god del for alle som har fulgt bandet igjennom en årrekke, og de nye låtene lovet også godt for platekjøperne senere i år. "See you in another 16 years", sa Robert Smith da han gikk av scenen. Det skulle ikke forundre meg om den underfundige figuren står der som 65-åring på scenen med sort digert hår, eyeliner og lebestift...


ROBERT SMITH: Liker maraton-konserter. Foto: Odd Inge Rand.

The Cure spilte dette i Oslo Spektrum:

Plainsong/Fascination Street/Alt.End/The Walk/End Of The World/Love Song/A Letter To Elise/Pictures Of You/Lullaby/From The Edge Of The Deep Green Sea/Please Project/Push/Friday I'm In Love/In Between Days/Just Like Heaven/A Boy I Never Knew/Shake Dog Shake/Never Enough/Wrong Number/One Hundred Years/Disintegration

Ekstra At Night/M/Play For Today/A Forest

Ekstra 2: Let's Go To Bed/Don't Say Anything/Close To You/Why Can't I Be You

Ekstra 3: Three Imaginary Boys/Fire In Cairo/Boys Don't Cry/Jumping On Someone Else's Train/Grinding Halt/10:15 Saturday Night/Killing An Arab

Del på Facebook | Del på Bluesky

Absolute The Cure

(02.11.24) Absolutt alle låtene har kvaliteter som gjør at jeg egentlig har lyst til å høre på dem igjen og igjen og igjen. Her finnes ingen singler som kommer til å toppe hitlistene, men dette er ei skive som kommer til å holde seg i uendelig tid.

The Cure til Oslo Spektrum

(06.12.21) En stor begivenhet for mange av våre trofaste lesere er i emning: The Cure spiller i Oslo Spektrum neste år.

Roskildefestivalen 2012: The Cure

(06.07.12) Legendene i The Cure viste seg å være en av tidenes festivalopplevelser, og de holdt det gående i over tre timer. Dette var en konsert som kan vise seg å være et høydepunkt, uansett når publikum valgte å komme.

The Cure-dvd før jul

(21.11.06) I 2005 markerte Robert Smith, bassist Simon Gallup og trommis Jason Cooper tilbakekomsten av den opprinnelige gitaristen Porl Thompson, som har vært inn og ut av bandet flere ganger, ved å gjøre ni festivalkonserter rundt omkring i Europa. Denne turnèen er grunnlaget for dvd-utgivelsen "Festival 2005" som slippes 5. desember.

The Cure: The Cure

(04.08.04) The Cure skal ha ros for å innta nye positurer, og ikke å stivne i sine egne ikonskulpturer. Men deres andre plate på overtid – eller skal vi si femte?? – har bare små glimt av den gløden og inderligheten som tidligere var kjernen til alt The Cure foretok seg.

The Cure går nu-metal?

(22.12.03) Neida, så ille går det nok neppe, men Robert Smith & Co er nå engang i studio med den velkjente nu-metal produsenten Ross Robinson for å spille inn sitt tolvte studioalbum.

Firedobbelt bokssett fra The Cure

(14.11.03) Den 27. januar kommer The Cure med det firedobbelte bokssettet "Join The Dots: B-sides And Rarities, 1978-2001 (The Fiction Years)", som samler sjeldenheter fra bandets 25-årige karriere.

Roskildefestivalen 2001: Øl, rock og onde vindmøller

(03.07.01) (Roskilde/PULS): Det var med store forventninger vi satt oss inn på den trange bussen på vei til København og Roskildefestivalen 2001. Jepp, der satt vi. Josse og Burn, klare for å bli rocka dritten ut av. Bussturen ned er - som alt annet - noe av greia. Der viser alle forventningene, følelsene og spenningene seg på forskjellige måter. Mens Josse satt dypt konsentrert med hodetelefoner og lange blikk ut av vinduet, satt Burn og rista og spant på hue mens han skravla vettet ut av alle som måtte befinne seg i nærheten. Sekkene våre var fullpakket, humøret var på topp, vi var i sannhet klare for en uke med musikk, øl, telt, vind, ukjente kvinner og menn, øl og jævlig god og billig mat, noe som sammen med diverse andre ting i stor grad er med på å skille Roskildefestivalen fra vår egen Quartfestival. Ingen vonde ord om Quarten eller dens arrangører, men ærlig talt, å ta betalt for overnattinger, pr person og pr telt...? Øl til 500 spenn kassa? I Roskilde betaler du 1000 kroner for billetten, ingenting for camping, ca 150 spenn for en kasse øl (litt mer på festivalområdet vel å merke) og maten er som sagt god og billig. Noe for enhver smak har de og, enten du er vegetarianer eller kjøtteter.

Robert Plant kan fortsatt!

(03.05.01) (Stavanger/PULS): Også i år tok Robert Plant turen til Stavanger, denne gangen i selskap med bl.a The Cure sin tidligere gitarist; Porl Thompson, samt fem andre talentfulle musikere. Det ble bra.

The Cure til Roskilde

(22.04.01) De skulle spilt i fjor, men avlyste i kjølvannet av dødsulykken på Pearl Jam-konserten. 1. juli spiller The Cure i Roskilde.

Roskilde må betale Oasis for transport

(17.11.00) Som en konsekvens av dødsfallene under Pearl Jams Roskildekonsert, avlyste Oasis, The Cure og Pet Shop Boys sine oppsatte konserter. Leif Skov gikk da ut og kritiserte banda for å vise manglende respekt for fansen sin, og nektet å utbetale honorarer. Nå har de imidlertid kommet til forlik, og Skov har beklaga utspillet ovenfor artistene.

Lokomotiv med The Cure til USA

(12.05.00) Lokomotiv når sitt foreløpige høydepunkt i karrieren når de de 28. mai og tre uker framover har sjansen til å spille for opptil 150.000 mennesker som oppvarming for engelske The Cure på deres avskjedsturné i USA.

Sjølmord på Cure-konsert

(15.04.00) En polititjenestemann begikk sjølmord midt under en Cure-konsert i Praha, nå onsdag. Rapporter fra gig'en skriver at en 24-åring ble funnet død på toalettet i Praha Sports Hall 12. april, mens The Cure holdt sin første Tjekkia-konsert på deres pågående Europaturné. Han hadde skutt seg selv. Ingen brev eller sjølmordsnotat ble funnet på eller i nærheten av liket.

The Cure: Bloodflowers

(07.03.00) Behagelig, atmosfærisk, svevende, vakker melankoli. Men ingen store hits, og ingen låter som lever opp til mine forventninger som Cure-fan av gammel skole.

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!

En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?

En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.

Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!

MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.

Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.