The Cure: Bloodflowers
Behagelig, atmosfærisk, svevende, vakker melankoli. Men ingen store hits, og ingen låter som lever opp til mine forventninger som Cure-fan av gammel skole.
Robert Smith og gjengen er tilbake med ni relativt akustiske og melankolske stemningslåter som sies å være en avrunding av en trilogi bestående av "Pornography", "Disintegration" - og altså "Bloodflowers".
De er nesten utrolig bra på "Watching Me Fall"; tung depressiv nesten gotisk rock, men så sklir det over i kjedelig, indie-inspirert pop-rock. Da blir The Cure med ett et nokså middelmådig band.
Dette er en tvers igjennom allright plate, men altså ingenting mer. Av verdens kanskje beste rockeband på den mørke siden bør man kunne forvente mer. Dette er verken sjarmerende pop eller suicidal angst-rock, men et sted midt i mellom. Ingenting trenger nådeløst inn i hjerterota, slik man er vant til av et band som The Cure.
"Bloodflowers" er en mer melankolsk utgave av den forrige skiva "Wild Moodswings" (som for øvrig er The Cures svakeste album noen gang). "Bloodflowers" handler i stor grad om flammen som dør ut, det siste inferno før stillheten etterpå, fading out just one last time Skal vi si det kan være stikkord for utbrent kreativitet?
Denne plata er alt for happy for min smak, og milevidt fra mesterverk som "Kiss Me, Kiss Me, Kiss Me", "Pornography", "Faith" og "Disintegration".
Nå står de foran sin aller siste turné (som du må til Roskilde, England eller Tyskland for å bivåne). La oss håpe de setter sammen et best-of-sett, for Bloodflowers ble aldri et helt verdig farvel.
Men som jeg savner dem allerede
Del på Facebook | Del på Bluesky