Absolute The Cure
Absolutt alle låtene har kvaliteter som gjør at jeg egentlig har lyst til å høre på dem igjen og igjen og igjen. Her finnes ingen singler som kommer til å toppe hitlistene, men dette er ei skive som kommer til å holde seg i uendelig tid.
Jeg tror ikke det har vært noen annen skive, siden Facebook oppsto, som har vært like opphauset som denne. Og det er kanskje ikke så rart. Robert Smith og co har ikke gitt ut ei skive siden 2008. Fjorten studioskiver på 45 år har det blitt. Personlig var jeg litt treig og oppdaget dem med «Disintegration» (1989), til gjengjeld slukte jeg rått det gamle materialet og skjønte hvorfor «alle» skulle se dem i Drammenshallen i mai 1989.
Vi fikk «Alone» i slutten av september. Tre minutter og tjueto sekunder tar det før Robert Smith åpner munnen, og det låter helt som det skal, både før og etter 3:22-merket. Simon Gallup på bass, Jason Cooper på trommer og perkusjon, Roger O'Donell på keyboards og Reeves Gabrels på gitar. Dette er klassisk The Cure, og det er bare å glede seg til resten av skiva.
«This is the end of every song that we sing // The fire burned out to ash and // The stars grown dim with tears // Cold and afraid // The ghosts of all that we've been // We toast, with bitter dregs, to our emptiness
Broken voiced lament to call us home»
Like seigt og depressivt som det skal være. Lydbildet er enormt. Tekstene like deprimerende vakre som alltid.
Niende oktober kom «A Fragile Thing». De herlige trommene i bakgrunnen som driver det hele, og den fantastiske gitarsoloen. Da dukket det plutselig opp ei spelleliste på strømminga, for nå kunne jeg ikke lenger unngå at stemmen til Smith hadde sneket seg inn og åpnet en av de mange lukkede dørene. Jeg skal ikke si hvor lenge det er siden jeg har hatt dypdykk i The Cure, men nå var tiden inne.
Tempo er kanskje et lite hakk raskere enn vi er vant med, og det er muligens litt flere lyder, men det kan være innbilning. Én ting er sikkert: Det er mye som skjer i alle låtene, det er lag på lag, jeg hører nye elementer ved hver gjennomlytting. Virkelig herlig å kunne fokusere på lyder som settes sammen til så ufattelige lydbilder. «Drone:Nodrone» er ei fantastisk vakker og ikke minst dansbar låt. Alle Cure-låter er dansbare, men noen mer enn andre.
«Warsong» er akkurat passe tung og litt småstøyete. Igjen, lang instrumental-intro. Stemmen til Smith kommanderer, men melodilinjene som ligger bak er lekende lette. «I Can Never Say Goodbye» har en utrolig kompleks oppbygning som jeg ikke egentlig ønsker at skal ta slutt, her er mye Macbeth.
Alle Cure-skiver er forskjellige. «Songs Of A Lost World» har elementer fra flere av dem, selv om den er noe helt eget - og likevel så klassisk at den har gått på repeat i hele dag. Her finnes noe for alle, de lange instrumentalbitene må bare spilles høyt igjen og igjen for å få med seg alle nyansene, alle de himmelske tonene, det massive lydbildet som The Cure er så ufattelig flinke til.
«And I'm outside in the dark staring at the blood red moon // Remembering the hopes and dreams I had and all I had to do // And wondering what became of that boy and the world he called his own // I'm outside in the dark wondering how I got so old //Left alone with nothing at the end of every song»
Favorittlåt? Den jeg hører på for øyeblikket. Absolutt alle låtene har kvaliteter som gjør at jeg egentlig har lyst til å høre på dem igjen og igjen og igjen. Her finnes ingen singler som kommer til å toppe hitlistene, men dette er ei skive som kommer til å holde seg i uendelig tid.
Ventetiden var verdt det. Jeg skal stjele orda til Nick, som er fostret opp på The Cure. «Absolute genius. Outstandingly, devastatingly brilliant...»
Del på Facebook | Del på Bluesky