The Cure: The Cure

The Cure skal ha ros for å innta nye positurer, og ikke å stivne i sine egne ikonskulpturer. Men deres andre plate på overtid – eller skal vi si femte?? – har bare små glimt av den gløden og inderligheten som tidligere var kjernen til alt The Cure foretok seg.

Av Anders Finslo // 04.08.04

Likevel; noe er alvorlig galt med nye "oldis-Cure". Og da tenker jeg ikke på at de bruker nu-metal produsent Ross Robinson (Limp Bizkit, Korn, Sepultura, Machine Head), som mange helst skulle sett de slapp å assosiere med et av tidenes største rockeband. Eller at Robert Smith, av uforståelige grunner, skrev navnet sitt på den siste Blink 182-plata som gjestesanger.

Nei, jeg tenker på troverdigheten til familiemannen Robert Smith, nå med traktordigre bilringer rundt hoftepartiet, som spiller rollen som en utsultet og desperat mann på randen til sammenbrudd.

"There's no moore room inside / And I don't want another run around - I don't want to start again / No I don't want to run around - i want this to be the end", synger Smith i "Alt.End". Troverdigheten i den skrevne desperasjonen mister all sin bærekraft når Robert Smith tar ordene i sin munn. Da smaker det surt og syntetisk. Tilgjort sytete. Selvforherligende. Sykdomsromantisk.

Enda verre er hvordan tilfeldighetenes makt, som tidligere var et viktig aspekt ved uttrykket til The Cure, nå er kuppet og undertrykt fullstendig i metronomiske og heseblesende lydvegger.

Musikken bak musikken er borte. Kunsten er konkretisert og stiller ikke lenger de åpne og usvarlige spørsmålene, som gjør at jeg aldri blir ferdig med "Disintegration" og "Wish", - uansett hvor hardt jeg prøver.

Også årets utgave av The Cure har vokst siden første besøksrunde i stua mi. Men det ligger like mye i at jeg godtar låtene, som at jeg øker forståelsen av dem og synes de blir bedre.

I den grad plata nærer min generelle lytterfaring noe som helst, så er det de analytiske nervene som blir stimulert, - og ikke pulsklokka som jeg er vant til å titte på i selskap med de gamle goth-heltene: Hvordan er det mulig å designe en plate til å låte klaustrofobisk og inntrengende støyete uansett hvor lavt man skrur volumet på stereoanlegget? Det er det store spørsmålet med The Cures nittende album, og også den eneste grunnen til at plata ikke allerede har forsvunnet ned i byttekassa mi i kjellerboden.

Men for all del: Ingen skal få klippe i stykker gudebildet av Robert Smith på bakgrunn av årets plateutgivelse. Han torde å prøve noe nytt. Og det er tross alt bedre enn å kopiere gamle oppskrifter. Men fortsetter han i dette sporet, bør noen – i rettferdighetens navn – frata ham navnet sitt. For det er ikke riktig at gamle helter skal høste inn astronomiske pengesummer på plater som dette.