Øyafestivalen, lørdag
(Oslo/PULS): Nok en solrik dag i Middelalderparken, da Øyafestivalen avsluttet lørdag. Veldig veldig utsolgt, men allikevel med god boltreplass for alle de heldige som hadde fått tak i billett. Arrangementmessig har Øyafestivalen 02` vært helt perfekt gjennomført.
/ /
FURIA
Noen mennesker har en normal jobb i tillegg til å skrive om musikk, og undertegnede var av den grunn ikke på plass i parken før Bergensjentene i Furia tok scenen rundt klokka fire. De står i startgropa til å få et skikkelig gjennombrudd, via sin selvtitulerte EP som har fått mye oppmerksomhet og spilletid på radio. Ingen har vel unngått å høre låta "Right On Time" på Petre i løpet av sommeren.
Furia har fortsatt et stykke å gå før de kan nå helt til topps, men er tydelig på god vei. Konserten i går var flere hakk bedre enn da jeg så jentene på John Dee for snart to år siden. De er mer selvsikre fra scenen nå, og låtmaterialet og lydbildet er tøffere, men samtidig like melodiøst som dengang. De flørter uhemma med publikum, som i sin tur ser ut til å la seg sjarmere av de fem jentene, og gir dem mer enn høflige applauser. Konserten i går viste et band på vei oppover, og fem jenter som - i tillegg til å være dyktige musikere, absolutt elsker å stå på scenen. Furia er forøvrig i full sving med å snekre sammen sin første langspiller.
(E.H.)
RICOCHETS
Et av undergrunnrockens store navn gjenforentes på Øyafestivalen i går. De spilte riktignok på Rockefeller i slutten av juni, men det var liksom gårsdagens konsert som skulle være den reelle back-in-business konserten. Ricochets var i ferd med å bli ordentlig svære, etter den geniale skiva "Slo-mo Suicide" og fantastiske konsertopptredener. Men så tok det brått slutt, og bandet gikk hver til sitt. Gledelig var det da å høre at bandet har funnet tonen igjen. En ny EP er på gang, og en langspiller ventes mot slutten av året.
 RICOCHETS (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS) |
Konserten i går var ikke Ricochets på sitt aller beste, men den hardtslående gruppa viste iallefall til tider at de fremdeler innehar kvaliteter nok til å spille skjorta av hvemsomhelst. Hitlåta "The Shit Hits The Fan" var et eksempel på dèt. I slutten av september stikker bandet på turnè i Nederland og Tyskland, mens hjemlandet står for tur seinere i år. Vi satser på at de har fått opp intensiteten ytterligere noen hakk når de legger ut på veien her hjemme igjen, og ønsker dem hjerelig velkommen tilbake!
(E.H.)
WILL OLDHAM
Snålingen Will Oldham holdt etter sigende en sagnomsnust konsert på So What! for litt over to år siden. Selv hadde jeg aldri sett mannen live tidligere, og basert på all forhåndsomtalen og andre anbefalinger, var dette en konsert jeg virkelig hadde trua på.
 WILL OLDHAM (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS) |
Så, innfridde mannen mine forventninger? Nei, faktisk ikke. For det første er nok settingen langt fra optimal. Hverken Oldham selv, eller hans to følgesvenner så ut til å trives spesielt godt på den store scenen. Det hadde nok vært en ganske annerledes opplevelse å se han på en liten klubbscene. Oldham beviser dog at han har teft for smekre melodier, der han med sin spinkle stemme vugger fram og tilbake mens han framfører stillferdige toner, akkompagnert sine to medspillere, som fårsåvidt ikke gjorde all verden ut av seg. Rolig musikk som dette, krever at publikum retter all fokus mot scenen, og det var imponerende hvor stille folket foran scenen var. De fleste virka helt paralysert av det som foregikk. Allikevel var det ikke fullt på høyde med hva jeg hadde forventa.
(E.H.)
NANCY SINATRA
Det var litt av en overraskelse å oppdage at 62 år gamle Sinatra var booket inn på Øyafestivalen. En festival som legger hovedvekt på unge og lovende band og artister, lot ikke sjansen gå ifra seg når de fikk mulighet til å booke `selveste` Nancy Sinatra. Men hvor stor er eller var denne dama egentlig? Selv om jeg betegner megselv som relativt oppegående når det gjelder kjennskap til musikkhistorien, er det i utgangspunktet kun to låttitler som dukker opp på hjernebarken når Nancy Sintra nevnes. "You Only Live Twice" og selvfølgelig "These Boots Were Made For Walking". Også selvfølgelig det faktum at hun er dattera til Frank. Det skal sies at jeg langt ifra har plugga meg igjennom diskografien til dama, så det kunne jo tenkes jeg hadde gått glipp av mange godbiter.
 NANCY SINATRA (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS) |
Men, når hun nesten utelukkende begir seg ut på en lang rekke coverlåter, begynte nok mine stygge mistanker å bli en realitet. Et småbrisent publikum tar selvfølgelig velvillig imot låter som "Like A Rolling Stone", "Born To Be Wild", "Purple Rain" og "A Little Less Conversation". Det framføres på en overbevisende måte, og hun har et solid band med seg på scenen, men det gir svært lite å høre disse låtene live. Greit nok at Nancy Sinatra er et ikon, og det er kult bare å se henne i levande live, men det å konsentrere seg såpass mye om andres låter, blir litt merkelig. På den annen side, tror jeg brorparten av publikum ikke kjenner andre Nancy-låter enn de to jeg nevnte innledningsvis. Hun er nok muligens klar over dette selv, og kjører derfor sæift med låter hun vet får liv i folkemengden. Og akkurat det klarte hun da også. Og da hennes varemerke "These Boots Are Made For Walking" endelig dukka opp, eide hun publikum.
Men, det frister ikke spesielt med noen snarlig gjentagelse av å dra på konsert med Nancy Sintara.
(E.H.)
MOTORPSYCHO
Fjerde runde av Øyafestivalen ble avrundet med bandet som kanskje har stått høyest på festivalledelsens ønskeliste siden den spede begynnelse på Kalvøya i 1999. Muligens det største trekkplasteret for årets Øya-publikum også, til tross for at årets program har bestått av mange godbiter fra inn- og utland. Selv tilhører jeg den delen av Motorpsycho-tilhengerene som ikke helt har klart å henge med på de siste årenes utvikling fra trønderrockerne, og som savner de fantastiske indie-tonene de leverte på 90-tallet.
 MOTORPSYCHO (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS) |
Gleden var derfor stor da de dro i gang ballet med den gode, gamle livefavoritten Nothing to Say fra albumet Motorpsycho hadde sitt gjennombrudd med for snart ti år siden, Demon Box. Og det var akkurat dette som skulle til for å blåse liv i Øya-publikummet etter å ha vært med Nancy Sinatra på århundrets mest nitriste danskebåttur. Med seg på scenen hadde de blåserrekka fra Jaga Jazzist, et både hyggelig og konstruktivt samarbeid. Motorpsycho har måttet tåle mye kritikk for de etter hvert så karakteristiske og lange instrumentaljammene på konsertene sine, og det blir mye jamming også denne gangen. Forskjellen er at Jaga Jazzist er med på å åpne for mer improvisasjon, hvilket gjør det mer levende og mindre langdrygt enn tidligere.
 MOTORPSYCHO (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS) |
Det er som vanlig mye trøkk når Motorpsycho er på scenen, bassen hamrer i mellomgulvet og gjør vondt langt inn i høltanna. Det er rock, rett og slett, sånn god rock bør fremføres. De er antageligvis Norges beste liveband, og de skuffer aldri, selv om det må være lov til å si at man savner mer av det gamle materialet enn de leverte på Øya. Hovedvekten lå på deres siste utgivelser, og vi fikk også en smakebit fra bandets kommende album, med låta Serpentine. Motorpsycho fornyer seg stadig og nekter å gi ut to like album på rad, og det blir spennende å se hvilken retning det tar nå. Jeg holder pusten.
(T.K.)
Del på Facebook | Del på Bluesky