Furia: ep

Noen band har åpenbart godt av å være bare "litt kjent" over en relativt lang periode. Furia var Zoom-band så tidlig som i 2000, og har siden turnert både på kontinentet og på de britiske øyer. Det har gjort dem godt. Nå leverer de en debut-ep som er særdeles fin. En elskelig liten sak av typen repeat all, please.

Av Arild Rønsen // 27.03.02

"Right On Time", "Sisu", "Starcounting", "Low" - ingen av dem er singler av den typen Natalie Imbruglia eller Kylie Minogue serverer. Ikke rett i øret på den måten.

Likevel er de veldig rett i øret; derav "repeat all"-effekten. Alle sangene er umiddelbart tiltrekkende, og etter å ha hørt dem noen ganger har du følelsen av at de alle er - ja, typiske rett-i-øret-sanger.

Furia - for øvrig fra Os utafor Bergen; FrPs utstillingsvindu av en kommune - spiller stort anlagt popmuiskk med røtter i det svartkledte, anglo-amerikanske 80-tall: Dead Can Dance, The Church, Psychedelic Furs.

Forseggjort, velarrangert, ofte med dype undertoner.

Stine Kobbeltvedt har virkelig kvaliteter som sanger, men jeg oppfatter "Furia ep" først og fremst som produktet av et veldig, veldig bra band.

Om jeg hadde hånda på kulturkronene, skulle jeg latt disse jentene få lov å dyrke seg sjøl en periode - i det drivhuset de sjøl måtte velge. Sannsynligvis ville de valgt konsertscenen, til glede også for oss andre. Sjansen for at ordfører Søviknes skriver ut en sjekk på noen hundre tusen er vel dessverre beskjeden.

Når det er sangt, har jeg en klar følelse av at Furia også kommer til å greie seg svært så godt i det såkalte frie marked.

Et reint jenteband - dermed låter det vel feminint? Nei, ikke spesielt. Spesielt, bare på ett vis: Spesielt bra.