Grei førstedag på Øya
(Oslo/PULS): Øyafestivalen har ikke akkurat vært bortskjemt med godvær i sin levetid. Ingen som var tilstede i fjor har vel glemt kanonkulehaggelet som bombaderte åpningsdagen dengang. Årets festival derimot, kunne bade seg i sol, samt by på en del bra musikk på fredagen.
/ /
De fikk litt å stri med torsdag kveld, festivalledelsen - da den forferdelige nyheten kom om at et av medlemmene i Spiritulized hadde fått påvist blodkreft. Men med god hjelp fra en velvillig ledelse i Oslo Jazzfestival og plateselskapet Smalltown Supersound, kunne Tortoise erstatte Spiritulized. Tidigere har vi fått avlysninger fra banda Yeah Yeah Yeahs, Analouge Orchestra og Liars. Allikevel er det et spennende og omfattende program under årets festival. Vi konsentrerte oss om hovedscenen på Enga, hvor det var rock som var tingen.
CAMAROS
Den norske trioen Camaros fikk æren av å sparke i gang musikken utpå formiddagen i går. Vi så dette bandet også under Quartfestivalen, hvor de ikke imponerte noe spess, men det skal sies at de der nede hadde ganske råtten lyd og litt andre tekniske problemer. Trioen består av bassist Karianne Stenbock, trommis Torben Jolma og vokalist og gitarist Christian Sandaker. Sistnevnte med et uvanlig knippe fakter på scenen, som forrige gang jeg så dem, virka usedvanlig teit, men som til en viss grad kan ha sin sjarm. Vi snakker om et straigh forward rock`n roll band, med like mye fokus på energi og agressivitet som på låtmaterialet.
De platedebuterte tidligere i år på Black Baloon Records, med albumet"Romantique", til variable kritikker, men Camaros gjør seg tydelig bedre live enn på skive. Et ganske så fett band, som vi gjerne ser igjen.
(E.H.)
WE
Oslobandet We var neste post på programmet, også dette et band fra labelen Black Baloon. Siste album "Dinosauric Futurobic" har høsta plenty med lovord både her hjemme og internasjonalt, og bandet har vært på veien bandet til Queens Of The Stoneage/Kyuss produsent Chris Goss, Masters of Reality. Og det finnes en del paraleller mellom nettopp disse to banda. We kan godt defineres som stonerrock, med tydelig influenser fra 70-talls psychedlia og hardrock.
 WE (Foto: Lene Hoem Røysum) |
Konserten viser et band som virker sinnsykt trygge på seg selv fra scenen. De spiller med en autoritet som få andre kunne framvise på Enga-scenen i går. Et par litt for lange stillestående partier gjør at konserten til tider blei litt småkjip, for det er når We får flyt og variasjon i musikken de funker som best. Og på sitt beste er de jævlig bra, men de utsvevende, nesten dronete partiene, gir iallefall ikke undertegnede noe særlig. En gjesteopptreden av Knut Schreiner gir plass for enda lengre gitarsolokaskader. Er ikke helt sikker på hvor mange låter We framførte i løpet av sine førti minutter på scenen, men det var neppe mange! Litt mer variasjon er nok påkrevd før We tar helt av. Men et spennende band er det, uten tvil.
(E.H.)
HELLO GOODBYE
Deretter entret Hello Goodbye scenen på Enga. Et sjarmerende og skranglete viserock-hybrid av et band eller er det pop det her? Særegenhet er et nøkkelord iallfall, og når jeg bruker ordet skranglete så er det positivt ment. De fortsetter å høste lovord i presse og blant musikkinteresserte generelt, og ble tidligere i år godt mottatt av et internasjonalt publikum på Roskildefestivalen.
 HELLO GOODBYE (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS) |
Bandet gjorde en hyggelig konsert som fungerte godt for mange øldrikkende festivaldeltakere i sola. Hello Goodbye, som for øvrig deler gitarist med comebackrockerne Ricochets, er nok mest for spesielt interesserte foreløpig, men det blir absolutt spennende å følge utviklingen til dette bandet. Jeg ønsker gjerne lykke til på ferden.
(T.K.)
CHICKS ON SPEED
Tid for litt elektronika på scenen nå, i form av Chicks on Speed. Tre jenter fra Tyskland, Australia og USA, som møttes gjennom sine kunststudier i München tilbake i 97. Vi snakker her om eurotrash, med hovedvekt på ordet trash. For dette var hverken morsomt eller musikalsk givende. De tre bærtene står å lirer av seg diverse politisk ukorrekte fraser, til ferdigprodusert musikk på boks i bakgrunnen. Jeg får litt skumle Martine & Mirejam-flashbacks ved å overvære dette, men uten at jeg på noen som helst måte lar meg underholde av Chicks on Speed. De mangler rett og slett sjarm, og musikken er ulidelig dårlig. Etter forhåndsomtalen å dømme skulle dette være tøffe saker, men Chicks on Speed var en stor nedtur.
(E.H)
KAIZERS ORCHESTRA
Etter å ha overvært Kaizers Orchestra på Roskilde tidligere i sommer, forsto jeg at jeg hadde gått glipp av noe stort. For ikke hadde jeg latt meg imponere nevneverdig av Kaizers inntil da. Men det var på plate, og så feil kan man ta. Liveopplevelsen gjorde en uvitende tosk mer eller mindre lamslått, og den samme tosken så ingen annen utvei enn å innrømme ovenfor seg selv at det her var bra saker. Og jommen svingte det bra på Øya også, og det hersker liten tvil om at dette bandet bare kommer til å fortsette sin ferd mot stadig nye høyder.
 KAIZERS ORCHESTRA (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS) |
Men, overraskelsesmomentet fra forrige møte med siddisene er borte, og det samme er litt av den magien som var høyst tilstede i et stappfullt konserttelt på Roskilde. Men de har publikum i sin hule hånd likevel, og til tross for at de har rundt 150 konserter bak seg det siste året kan man iallefall ikke beskylde dem for å gå på autopilot. Tvert i mot, så ser det ut til at både energi og spilleglede vokser i takt med salgstallene, uten at jeg på noen måte tror det er grunnen, men snarere det at de faktisk digger å spille live. Og det er et kvalitetsstempel i seg selv. Men det rocka ikke nok denne kvelden til å forhindre en Pulsskribent fra å ta turen bort på Sjøsiden for en dose strenge nordnorske gloser på Tungtvann-vis. Og det rocka. Uten gitarer.
(T.K)
Del på Facebook | Del på Bluesky