Grei førstedag på Øya

(Oslo/PULS): Øyafestivalen har ikke akkurat vært bortskjemt med godvær i sin levetid. Ingen som var tilstede i fjor har vel glemt kanonkulehaggelet som bombaderte åpningsdagen dengang. Årets festival derimot, kunne bade seg i sol, samt by på en del bra musikk på fredagen.


/ /


De fikk litt å stri med torsdag kveld, festivalledelsen - da den forferdelige nyheten kom om at et av medlemmene i Spiritulized hadde fått påvist blodkreft. Men med god hjelp fra en velvillig ledelse i Oslo Jazzfestival og plateselskapet Smalltown Supersound, kunne Tortoise erstatte Spiritulized. Tidigere har vi fått avlysninger fra banda Yeah Yeah Yeahs, Analouge Orchestra og Liars. Allikevel er det et spennende og omfattende program under årets festival. Vi konsentrerte oss om hovedscenen på Enga, hvor det var rock som var tingen.

CAMAROS

Den norske trioen Camaros fikk æren av å sparke i gang musikken utpå formiddagen i går. Vi så dette bandet også under Quartfestivalen, hvor de ikke imponerte noe spess, men det skal sies at de der nede hadde ganske råtten lyd og litt andre tekniske problemer. Trioen består av bassist Karianne Stenbock, trommis Torben Jolma og vokalist og gitarist Christian Sandaker. Sistnevnte med et uvanlig knippe fakter på scenen, som forrige gang jeg så dem, virka usedvanlig teit, men som til en viss grad kan ha sin sjarm. Vi snakker om et straigh forward rock`n roll band, med like mye fokus på energi og agressivitet som på låtmaterialet.

De platedebuterte tidligere i år på Black Baloon Records, med albumet"Romantique", til variable kritikker, men Camaros gjør seg tydelig bedre live enn på skive. Et ganske så fett band, som vi gjerne ser igjen.

(E.H.)

WE

Oslobandet We var neste post på programmet, også dette et band fra labelen Black Baloon. Siste album "Dinosauric Futurobic" har høsta plenty med lovord både her hjemme og internasjonalt, og bandet har vært på veien bandet til Queens Of The Stoneage/Kyuss produsent Chris Goss, Masters of Reality. Og det finnes en del paraleller mellom nettopp disse to banda. We kan godt defineres som stonerrock, med tydelig influenser fra 70-talls psychedlia og hardrock.


WE (Foto: Lene Hoem Røysum)

Konserten viser et band som virker sinnsykt trygge på seg selv fra scenen. De spiller med en autoritet som få andre kunne framvise på Enga-scenen i går. Et par litt for lange stillestående partier gjør at konserten til tider blei litt småkjip, for det er når We får flyt og variasjon i musikken de funker som best. Og på sitt beste er de jævlig bra, men de utsvevende, nesten dronete partiene, gir iallefall ikke undertegnede noe særlig. En gjesteopptreden av Knut Schreiner gir plass for enda lengre gitarsolokaskader. Er ikke helt sikker på hvor mange låter We framførte i løpet av sine førti minutter på scenen, men det var neppe mange! Litt mer variasjon er nok påkrevd før We tar helt av. Men et spennende band er det, uten tvil.

(E.H.)

HELLO GOODBYE

Deretter entret Hello Goodbye scenen på Enga. Et sjarmerende og skranglete viserock-hybrid av et band…eller er det pop det her? Særegenhet er et nøkkelord iallfall, og når jeg bruker ordet ”skranglete” så er det positivt ment. De fortsetter å høste lovord i presse og blant musikkinteresserte generelt, og ble tidligere i år godt mottatt av et internasjonalt publikum på Roskildefestivalen.


HELLO GOODBYE (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS)

Bandet gjorde en hyggelig konsert som fungerte godt for mange øldrikkende festivaldeltakere i sola. Hello Goodbye, som for øvrig deler gitarist med comebackrockerne Ricochets, er nok mest for spesielt interesserte foreløpig, men det blir absolutt spennende å følge utviklingen til dette bandet. Jeg ønsker gjerne lykke til på ferden.

(T.K.)

CHICKS ON SPEED

Tid for litt elektronika på scenen nå, i form av Chicks on Speed. Tre jenter fra Tyskland, Australia og USA, som møttes gjennom sine kunststudier i München tilbake i 97. Vi snakker her om eurotrash, med hovedvekt på ordet trash. For dette var hverken morsomt eller musikalsk givende. De tre bærtene står å lirer av seg diverse politisk ukorrekte fraser, til ferdigprodusert musikk på boks i bakgrunnen. Jeg får litt skumle Martine & Mirejam-flashbacks ved å overvære dette, men uten at jeg på noen som helst måte lar meg underholde av Chicks on Speed. De mangler rett og slett sjarm, og musikken er ulidelig dårlig. Etter forhåndsomtalen å dømme skulle dette være tøffe saker, men Chicks on Speed var en stor nedtur.

(E.H)

KAIZERS ORCHESTRA

Etter å ha overvært Kaizers OrchestraRoskilde tidligere i sommer, forsto jeg at jeg hadde gått glipp av noe stort. For ikke hadde jeg latt meg imponere nevneverdig av Kaizers inntil da. Men det var på plate, og så feil kan man ta. Liveopplevelsen gjorde en uvitende tosk mer eller mindre lamslått, og den samme tosken så ingen annen utvei enn å innrømme ovenfor seg selv at det her var bra saker. Og jommen svingte det bra på Øya også, og det hersker liten tvil om at dette bandet bare kommer til å fortsette sin ferd mot stadig nye høyder.


KAIZERS ORCHESTRA (Foto: Lene Hoem Røysum/PULS)

Men, overraskelsesmomentet fra forrige møte med siddisene er borte, og det samme er litt av den magien som var høyst tilstede i et stappfullt konserttelt på Roskilde. Men de har publikum i sin hule hånd likevel, og til tross for at de har rundt 150 konserter bak seg det siste året kan man iallefall ikke beskylde dem for å gå på autopilot. Tvert i mot, så ser det ut til at både energi og spilleglede vokser i takt med salgstallene, uten at jeg på noen måte tror det er grunnen, men snarere det at de faktisk digger å spille live. Og det er et kvalitetsstempel i seg selv. Men det rocka ikke nok denne kvelden til å forhindre en Pulsskribent fra å ta turen bort på Sjøsiden for en dose strenge nordnorske gloser på Tungtvann-vis. Og det rocka. Uten gitarer.

(T.K)


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sencirow: Perception Of Fear

(06.04.06) Dette er debutalbumet til det tyske power metal bandet Sencirow som skryter av å være nykommere som vet nøyaktig hvor de skal! Selvfølgelig gjør de det. Dusinvis av band har allerede gått i forveien.


Fem nye band klare for Øyafestivalen

(02.02.04) Tilsammen femten band er nå offentliggjort til sommerens Øyafestival. I dag slapp festivalledelsen fem nye navn.


Øyafestivalen, lørdag

(11.08.02) (Oslo/PULS): Nok en solrik dag i Middelalderparken, da Øyafestivalen avsluttet lørdag. Veldig veldig utsolgt, men allikevel med god boltreplass for alle de heldige som hadde fått tak i billett. Arrangementmessig har Øyafestivalen 02` vært helt perfekt gjennomført.


Stødige Home Groan

(08.08.02) (Oslo/PULS): Midt under Oslo Jazzfestival og Øyafestivalen, arrangeres det faktisk enda en festival i samme by. Det er utestedet Muddy Waters som feirer seg selv denne uka, med deres Muddy Waters-festival. I går fikk vi både rock, pop, blues og country, i form av eminente Home Groan med Martin Hagfors i spissen.


Klart for Øyafestivalen

(07.08.02) I kveld sparkes årets Øyafestival i gang, med et velsmakende vorspiel på Betong. På menyen står Madrugada, Ai Phoenix og Serena Maneesh. Men du skal være rask på labben for å få tak i billetter, da dette evenementet begynner å nærme seg utsolgt. Det begynner også å skorte på dagspass for festivaldagene fredag og lørdag.


Deilig rockeaften på So What!

(07.08.02) (Oslo/PULS): En snau uke ut i JR Ewing og Pretty Girls Make Graves’ Europaturné, inntok de sammen med The Team Spirit Osloundergrunnens favorittkjeller nummer 1.


Øyafestivalen: Norges mest spennende

(14.08.01) (Oslo/PULS): Øya midt i Gamlebyen, en lørdag i august, solskinn og truende skyer om hverandre. Heldigvis valgte de mørke skyene å ikke gjøre noe ut av seg, i motsetning til dagen før. Det ble altså en tørrskodd dag i Middelalderparken. Og takk for det!


Sol-Øya

(12.08.01) (Oslo/PULS): På Sjøsiden ble det endelig sol under ØYAs andre og siste dag. Lørdagen kunne by på svensk hip-hop med Mobbade Barn Med Automatvapen og chill-out med norske Perculator. Men vikelig partystemning var det Palace Of Pleasure, Illumination og Faze Action Live som skulle stå for.


Se Øyafestivalen i bilder: Lørdag

(12.08.01)


William Hut: Delikat Øya-nachspiel

(12.08.01) (Oslo/PULS): Etter en Øyafestival som for undertegnede fortonet seg som verdens undergang, da han lurt nok stilte i t-skjorte og ryggsekk uten ekstra klær, var det en særdeles god opplevelse å entre John Dee seinere på kvelden. Askil Holm og William Hut fra Poor Rich Ones, hadde med seg fire strykere på scenen, og leverte en intim og behagelig konsert som virkelig fikk varmet sjela hos de frammøtte.


Spilletider for Øyafestivalen

(30.07.01) Ting begynner å lukke seg for arrangørene av Øyafestivalen som går av stabelen neste helg. Siste artist som er booka inn er kult-yndlingen Sean O' Hagan - mest kjent fra High Llamas og deres "Checking In, Checking Out" fra '95. Til Gamlebyen og Øyafestivalen kommer han imidlertid som soloartist med et spesialregisert sett med låter fra hele karrieren som også kan inkludere stoff fra Microdisney og Stereolab. Sjekk her for samtlige spilletider.


Mange nye navn til Øyafestivalen

(26.06.01) - Dette blir en historisk festival! Folk kommer til å prate om den første Øyafestivalen i Middelalderparken i flere tiår framover. Slik åpna So What-sjef Claes Olsen pressekonferansen som skulle avsløre tilveksten på årets Øyafestivals bandliste. Etter å ha forsøkt seg i fem år med å få de amerikanske artcore-rockerne Blonde Redhead hit, har endelig Claes lyktes. Ellers er Pinsens store So What-konsert med kanadiske Danko Jones allerede legendarisk, og festivalledelsen kunne stolt legge til også dette navnet på lista. Festivalen strekker seg i år over tre dager, fra torsdag 9. til lørdag 11. august. Torsdagen foregår konsertene imidlertid på klubbnivå i sentrum.


Hip hop/electronica-scene på Øyafestivalen

(02.05.01) Øyafestivalen som vil foregå 10-11. august, utvider årets arrangement i Middelalderparken ved a sette opp en ekstra scene. Den nye scenen blir viet elektronisk basert musikk innenfor ulike sjangre, herunder også hip hop.


Øyafestivalen til Gamlebyen

(20.03.01) Øyafestivalen flytter fra Kalvøya i Bærum til Middelalderparken på Sørenga i Gamlebyen, Oslo. Samtidig flyttes arrangementet til andre helga i august, nærmere bestemt fredag 10. og lørdag 11. august. Flyttinga vil garantert gi større publikumstilslutning, et riktigere og mer urbant preg og kjærkomment kulturtilskudd til Oslos aller eldste bydel.


Øyafestivalen, lørdag

(18.06.00) Arrangørene erklærte allerede tidlig lørdag kveld Dag I som braksuksess, med over 2.000 betalende og god-vibba stemning på øyriket utafor Sandvika. Da var Gluecifer akkurat ferdige på scenen og storskjermen med fotballkampen England-Tyskland slått på.


Øya-festivalen tar form

(11.04.00) So What! i Grensen arrangerer også i år Øya-festivalen, etter et relativt vellykka arrangement i fjor. Nå er festivalen imidlertid utvida til to dager (17-18. juni), og de første navnene er klare.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.