Stas med tu'ba og Slow Motion!

En konsert kan gjøre verden til et bedre sted å være for en liten stund, mens to konserter kan gjøre at verden forsvinner helt mens man summer seg etter påkjenningen.

tu'ba/Slow Motion Quintet / /

Av Ann Iren Øderby // 21.03.02

I konsertserien Lunt på Gamle Logen fikk vi to slike solide doser med musikk denne kvelden. Først Live Roggen og Lars Andreas Haug med sitt prosjekt tu'ba, så Solveig Slettahjell med sin Slow Motion Quintet. Felles for disse var at de var lavmælte, med stor formidlingskraft, og med musikken som det primære målet ujålete og ekte. Og stemmene til Roggen og Slettahjell, de var jammen ganske like de også i hvert fall tilsynelatende.

Men der Roggen tok seg store friheter i fraseringene var Slettahjell strengere i formen. Og de turde å scatte - begge to! Det er ikke så mange sangere som slipper sikkerhetsnettet slik disse to gjorde det, det er jo det som er jazz, er det ikke? Å improvisere.

tuba

Live Roggen kom inn på scenen sammen med Lars Andreas Haug. Hun begynte å synge alene, en melodisk svært krevende sang, uten å nøle og uten å feile. tuba er et orkester som består av instrumentene sang og tuba ikke noe mer. Men det er nok. Med bakgrunn i korpsbevegelsen kunne det ikke falle en inn å tro at en tuba kan gi så mye og så mange lyder som Haug klarte det i Gamle Logen.

Repertoaret besto for det meste av låter Roggen har laget og coverlåter/standardlåter. De gjorde blant annet en svært fin versjon av Joni Mitchell sin Fet"Woodstock", og Roggen var nærmere Mitchell sin versjon enn hun har vært før hun låt rett og slett mykere nå.

Haug spilte/sang ganske så orginalt på tubaen sin. Han sang gjennom den, og spilte på den som en dijeridoo, med sirkelpust som gjør at tonen ikke ble brudt når han pustet. Tubaen ble brukt både som rytmeinstrument og som melodisk instrument, og ofte gjorde han begge deler samtidig - imponerende.

Roggen sang fint og har lagd endel gode låter. I Logen hørtes for første gang, i hvert fall for undertegnede, en Roggen-låt med norsk tekst: "Silkespor". Den fungerte svært bra! Ellers sang og scattet hun så det var en fryd, og kanskje har hun blitt litt mykere i uttrykket.
Ekstranummeret til tu'ba var en mildt sagt spesiell versjon av Emil sin "Snikkarbo", og vi ble ikke ført tilbake til barndommens Lønneberget, men fikk høre en absurd, morsom, rocka versjon.

Slow Motion Quintet

Så snek den silkemyke standardjazzen seg rundt kroppen som en rosa sky. Slettahjell og hennes kvintett viste at de på ingen måte hadde stivnet i noen tradisjon de bare brukte den som ramme. Noen ganger låt orkesteret som et snodig skrangleorkester. Ikke noe negativt i det, de skapte illusjoner og la nytt innhold i låtmaterialet. Som for eksempel i "My Heart Belongs To Daddy", som fikk et illevarslende preg Marilyn Monroe sikkert ikke hadde tenkt seg da hun sang sin versjon.

- Det er så deilig å stå på scenen, sa Slettahjell, og det var tydelig at hun mente det. - Det er så stas.

SLETTAHJELL: Syns det var stas i Gamle Logen - og det syns vi også. Foto: Ann Iren Ødeby/PULS ( )

Stas var det for publikum også, og for de andre medlemmene i kvintetten. De så ut til å kose seg på scenen alle sammen. Pianist Morten Quenild spilte noen fine soli, minte noen ganger om den svenske pianisten Bobo Stenson, og noen ganger spilte han rett på pianostrengene, inni pianoet. Sjur Miljeteig fikk oss til å tro at Chet Baker var tilbake, men bare et lite øyeblikk før han igjen ble til Miljeteig. Og Mats Eilertsen bidro i vakkert sammspill med Slettahjell i "Time After Time". Per Oddvar Johansen bandt det hele fint sammen, og hadde en fin versjon av "Wild Is The Wind" sammen med vokalisten.

Disse to vokalistene, Roggen og Slettahjell, er først og fremst musikere som mestrer instrumentene sine på en brilliant måte. Det viste de til fulle denne kvelden på Gamle Logen. Det eneste var at det nesten ble for mye av det gode, men bare nesten.

Takk for konserten.

Del på Facebook | Del på Bluesky