Solveig Slettahjell: Slow Motion Orchestra

For dem som har fulgt Solveig Slettahjells vekst siden hun første gang lot høre fra seg i duo-sammenheng med Håkon Hartberg på begynnelsen av 90-tallet, så er det ingen stor overraskelse at vi har med en langt framskreden jazzvokalist å gjøre. Med sin første solo-utgivelse bekrefter hun at vi har med et supertalent å gjøre.


Solveig Slettahjell har i løpet av sine 30 år fortalt oss at hun er en vokalmusikant med en voldsom bredde i sitt uttrykk. Fra mitt første med henne i et svært så nedstrippa og avslørende duosamarbeid, har jeg opplevd henne i rock-funk sammenheng med det hippe bandet Squid, og som en viktig fjerdedel av den meget spennende vokalkvartetten Kvitretten. I alle disse sammenhengene har hun vist fram forskjellige sider av seg sjøl, og det fortsetter hun med også i sin CD-debut under eget navn.

21. mai i år inntok Slettahjell klubben Blå i Oslo med et knippe standardlåter, en kjernekvartett, pluss en håndfull strykere, blåsere, gitar og harpe (på noen av låtene) - og noe så definitivt uten fallskjerm. På alle slags vis blei det tatt sjanser:

Dette blei gjort live for aller første gang, og at fallhøyden er rimelig stor sier seg sjøl. Dette er materiale et par giganter har tatt for seg tidligere, og det er bortimot uunngåelig ikke å tenke på standardlåt-tolkere som Ella Fitzgerald, Shirley Horn, Carmen McRae og Sarah Vaughan underveis. For min del forsvant tanken på disse gigantene ganske så raskt: Solveig Slettahjell har umiddelbart greid å sette sitt eget helt umiskjennelige preg på denne udødelige sangskatten.

For å gjøre det ekstra vanskelig for seg sjøl, har Slettahjell i all hovedsak valgt seg ballader. Ingenting er mer avslørende enn tolkninger som går saaaaakte, men samtidig avslører det også om modenheten og personligheten er tilstede til å kaste seg ut på de 70.000 favners dyp. Det Slettahjell for eksempel foretar seg på "My Heart Belongs To Daddy", der hun glir nesten umerkelig over fra ordbasert vokal til scatsang er intet mindre enn vokalkunst av verdensklasse. Mesterlig, sterkt og usigelig vakkert!

Liksom bare for å fortelle oss at hun også mestrer låter i overkant av fartsgrensa, så slår hun like godt til med CD-ens eneste tempolåt like etterpå, "What A Little Moonlight Can Do". Det viser seg kjapt at hun er like bra på det også!

Med seg har hun altså en meget sympatisk og dyktig kvartett som følger henne som en skygge enten det går fort eller sakte: Mats Eilertsen på bass, Per Oddvar Johansen på trommer, Sjur Miljeteig på trompet og Morten Qvenild på piano. Dessuten er arrangementene til Eivind Buene akkurat så tilstede og så diskrete som de bør være.

Solveig Slettahjell har endelig tatt det store steget. Her foreligger beviset på at vi i vår midte har en ny vokalkunstner som umiddelbart ville vært superstjerne hadde hun bodd på den andre sida av dammen. Det bør hun bli med utgangspunkt i steinrøysa også - så bra er nemlig Solveig Slettahjell og hennes debut.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kort og greit, fabelaktig fint!

(17.01.25) Dette samarbeidet, kjære venner, er nærmest grenseløst vellykka. Legg gjerne trykk på «grenseløst».


Et hvileskjær for Solveig Slettahjell

(06.10.20) Solveig Slettahjell gyver løs på den store amerikanske sangboka. Og timinga kunne dessverre vært bedre.


Solveig Slettahjell: Tarpan Seasons

(09.11.09) Hun snakker i intervjuer om at dette er country-inspirert. Hun er helt på jordet. Gospel-inspirert? Mulig. Og mye Tom Waits! Men først og fremst: Solveig Slettahjell. Nå har vi henne der vi helst vil ha henne.


Solveig Slettahjell/Slow Motion Quintet: Good Rain

(20.11.06) Er Norge i ferd med å skaffe seg et crossover-band i stil med Esbjörn Svensson Trio - det sagnomsuste EST? Et og annet kan tyde på det. For med sin fjerde utgivelse har Solveig Slettahjell og hennes Slow Motion Quintet for alvor forlatt det som tidligere har kunnet minne om et orkester skapt for "standards". Nå er det bare god musikk - tradisjonelt og moderne på en og samme tid. Akkurat som EST.


Radka-prisen til Slettahjell

(21.07.05) (Molde/PULS): Solveig Slettahjell ble i dag tildelt den femte minneprisen i Radka Toneffs navn. Prisen er på 25000 kroner.


Solveig Slettahjell Slow Motion Orchestra: Pixiedust

(28.02.05) Bare noen få dager etter at Solveig Slettahjell har fått Spellemannprisen for 2004 for "Silver" lanserer hun en brennhet kandidat til at prisen skal gå akkurat samme vei også for 2005. "Pixiedust" er hennes tredje CD på fem år, og hennes første med hovedsakelig originalmateriale. Med denne utgivelsen tar Solveig Slettahjell nok et kjempesteg i retning seg sjøl, og er Marit Bjørgen en komplett skiløper så er Solveig Slettahjell en komplett vokalist. Hvordan man enn snur og vender på det er begge disse trønderne i verdensklasse, og mitt tips er at Slettahjell kommer til å bli værende det mye lenger enn Bjørgen.


Solveig Slettahjell på Bare Jazz

(25.02.05) 28. februar er Solveig Slettahjell klar med nytt album. Dagen etter kan du høre henne, helt gratis, på Bare Jazz i Oslo.


Solveigs sang

(03.07.04) (Kongsberg/PULS): Det har skjedd svært mye gledelig innen norsk vokaljazz det siste tiåret. En av de aller viktigste eksponentene for det er Solveig Slettahjell som gjennom sine to CD-er med sitt Slow Motion Orchestra/Quintet har tatt standardskatten med til nye steder. Nok en bekreftelse fikk vi på Kongsberg.


Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet: Silver

(20.02.04) Da Solveig Slettahjell debuterte under eget navn for knapt tre år siden med "Slow Motion Orchestra" var hun en sensasjon i manges ører. For de som hadde fulgt den særdeles lovende vokalisten noen år var det kun en bekreftelse: Solveig Slettahjell var en vokalist med et uendelig potensial. Nå foreligger oppfølgeren. Slettahjell har tatt ytterligere steg i retning seg sjøl og verdensherredømme.


Slettahjell: Very recommended

(01.05.02) Solveig Slettahjell - for tida covergirl i puls.no - får strålende mottakelse også i utlandet. Les hva Terry Berne i Music & Media skriver:


Ei stasen sangerinne

(01.05.02) - Jeg er så forferdelig glad i disse låtene… og så er jeg så forferdelig glad i å synge. Der ligger det: Å få gjøre ei plate, gir meg anledning til å synge. Solveig Slettahjell gir til beste en liten flik av sin filosofi – og stort enklere kan det vel ikke sies?


Stas med tu'ba og Slow Motion!

(21.03.02) En konsert kan gjøre verden til et bedre sted å være for en liten stund, mens to konserter kan gjøre at verden forsvinner helt mens man summer seg etter påkjenningen.


Kvitretten og Torgeir Rebolledo Pedersen: Kloden Er En Snurrebass Som Snurrer Oss

(01.02.02) Timingen er kanskje ikke all verden for Kvitretten denne gangen. Hvis noen tror det er et negativt utgansgpunkt for denne omtalen, så tar de helt feil. Det er bare det at ved lanseringen av dette høyst spesielle og spennende prosjektet sammen med poeten Torgeir Rebolledo Pedersen, så takker det mest spennende vokalensemblet her hjemme for seg. Det er selvsagt vemodig for oss som har hatt mange gledesstunder sammen med Kvitretten opp gjenom åra, men samtidig er det noe som heter at å gi seg på topp ikke er så dumt det heller. Det høres ut som om Kvitretten har fulgt det "rådet".


Kvitretten: Everything Turns

(04.05.99) Hvis du forbinder vokalensembler kun med The Manhattan Transfer eller The Real Group, bør du snarest mulig opprette en ny kategori. Kvitretten er nemlig noe helt annet, og har med sin andre CD tatt nok et nytt steg i retning... seg sjøl.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.