Solveigs sang
(Kongsberg/PULS): Det har skjedd svært mye gledelig innen norsk vokaljazz det siste tiåret. En av de aller viktigste eksponentene for det er Solveig Slettahjell som gjennom sine to CD-er med sitt Slow Motion Orchestra/Quintet har tatt standardskatten med til nye steder. Nok en bekreftelse fikk vi på Kongsberg.
/ /
Solveig Slettahjell begynte mutters aleine - mer gjennomsiktig kan det liksom ikke bli og slik fortsatte det konserten gjennom - gjennomsiktig. Slettahjell tør å by på seg sjøl og hun tør å ta sjanser. Det kan bli voldsomt avslørende med et repertoar som stort sett har vært spilt av "alle" gjennom mange tiår, men Slettahjell har på alle vis noe eget å tilføre dette materialet. Det er det som skiller originalene - personlighetene - fra resten av feltet.
Om det er Tom Waits og Kathleen Brennans klassiker "Take It With Me" eller om det er mer tradisjonelle jazzstandardsaker som "The Second Time Around", "What Is This Thing Called Love" eller "Time After Time", så greier Slettahjell og hennes utmerkede medmusikanter og lydkunstneren Asle Karstad å gi hver eneste låt noe friskt, dristig og ofte svært skjørt. Her blir det kjørt fullstendig uten sikkerhetsnett og det var det som gjorde også denne konserten med Slettahjell &Co til en høytidsstund.
Etter nok en konsertforsinkelse - dette er ikke bra arrangører - tok bassist Mats Eilertsen, trommeslager Per Oddvar Johansen - hvilken minimalistisk mester! -, trompeter Sjur Miljeteig og pianist og diverse annet Morten Qvenild, oss med til steder disse låtene - og vi - knapt ante fantes. Johansen og Qvenilds motstrømstenkning skaper spenninger og Slettahjell vet å utnytte dette med sin dristighet, sikkerhet, naturlighet og fullstendige fravær av affekterthet - hvis det er noe som heter det.
 Morten Qvenild med den karakteristiske Kongsberg-knekken. (Fotot: Tarand Klundelien) |
Bandet er strålende på alle slags vis, men nok en gang flytter Qvenild fjell for meg med sin usedvanlige åpenhet og sin evne til å "se" kjente låter fra andre sider både som pianist og arrangør. "You Won't Forget Me" sang Solveig Slettahjell. Det er ingen fare, Solveig: Vi vil verken glemme deg eller denne konserten.
Stanko tilbake
Den polske trompetlegenden Tomasz Stanko var med på den aller første Kongsberg-festivalen for 40 år siden. Nå var han tilbake i nok en ny utgave omgitt av en trio utmerkede unge landsmenn på bass, piano og trommer. De fleste kjenner kanskje Stanko fra frijazztilværelsen hans på 60- og 70-tallet og her hjemme møtte vi han ofte sammen med den nå avdøde finske trommeslageren Edward Vesala. Nå møtte vi en mildere, eldre og veldresset utgave av Stanko.
 Tomasz Stanko i spissen for unge landsmenn. (Foto: ECM) |
Materialet kvartetten framførte var i all hovedsak henta fra bandets seineste ECM-innspilling "Suspended Night". Her var det overhodet ingen generasjonsmotsetninger mellom de tre unge og nestoren - dette var en svært vakker og melodisk reise der det tydeligvis var gjensidig inspirasjon og respekt hele veien. Den eneste innvendingen fra dette holdet er at musikken totalt sett blei litt enstonig og litt forutsigbar - uansett blei dette et veldig hyggelig gjenhør med den nye utgava av Tomasz Stanko.
Del på Facebook | Del på Bluesky