Koksgrå Dimmu-aften på Rockefeller

(Oslo/PULS): Jepp, vi dro på Dimmu Borgir lørdag kveld, og vi så fram til noe som kunne ha blitt en bekmørk og nattsvart kveld. Men etter endt konsert fant vi ut at, tja, koksgrå passet bedre og var mer beskrivende, da særlig for hovedacten, Dimmu Borgir. Til tross for at deres opptreden i seg selv var vel utført og gøyal, så ble helhetsinntrykket noe svekket, mest på grunn av en meget viktig faktor: lyden.

---

/ /

Av Anonym // 30.05.01

---

Susperia

For å begynne med begynnelsen: Susperia. De har nettopp sluppet sitt debutalbum - Predominance - og har en forholdsvis erfaren besetning, som består av blant annet eks-Dimmu-trommis Tjodalv, og Cyrus som har spilt i Old Man's Child og Satyricon.

Forventningene her var passe høye, salen var fullsatt og det var god stemning. Lyden var til å begynne med litt lefsete, men tok seg fort opp. Susperias musikk er med sitt thrashy og melodiøse uttrykk et friskt pust inn i den norske blackmetal-scenen.

Gutta slang kontinuerlig ut fete, blendende riff og overtonebefengte soloer. Det var fornøyelig å høre på.

Destruction

Ai, ai, ai! I det sekundet Destruction entret scenen ble vi katapultert tilbake til det glade 80-tall, med gigantisk Europe-krølle-puddelsveis og harry V-gitar. Latterdørene våre ble åpnet på vidt gap og de forble slik gjennom mye av konserten.

Disse tyske thrashmasterne bombarderte oss med hårete, superdempa riff og særdeles brautende rauting. Vi likte oss godt, og bandet spilte bra, noe som nesten bare skulle mangle, siden disse langhåra tyske jævlene har holdt pÅ siden tidlig pÅ 80-tallet. Gitaristen med Europe-håret så ut som om han var 43 år.

Vokalisten utstrålte en vidunderlig metal-spirit og mellom låtene kom han med opptil flere gullkorn. Ett lød slik: "It doesn't matter if you play black, death or thrash metal, as long as we all just stand TOGETHER!" Det syntes vi var søtt. Bandet dro haugevis av fete 80-talls metallklisjeer, noe som gjorde dette til en flott metallopplevelse. Long Live Heavy Metal!

Dimmu Borgir

Nå var vi spente. Konserten var utsolgt, det krydde av folk og alle sto og rista av forventning da introen ble satt igang. Den var skummel, orkestral og satanisk. Mot slutten kom bandet ut pÅ scenen. Wow! Liksminke! Deretter stilte de seg opp på plassene sine, og der forble de under resten av konserten.

Om vi ikke husker helt feil, åpnet de med "The Night Masquerade", fra Enthrone Darkness Triumphant. Det første som slo oss var at lyden stinka, det vil si, gitarlyden var nærmest helt borte og synthen var fraværende i det ene øyeblikket og altomfattende i det andre.

Synthlyden tok seg opp etterhvert, men det samme kan en dessverre ikke si om gitarlyden. Den tok seg riktignok opp sÅnn ca et kvart hakk, men den var gjennomgående bedriten og det ble mye neserynking på oss etterhvert som låtene fór forbi og lyden forholdt seg på samme nivå. På et tidspunkt snudde vi oss for å se om det muligens kunne være Christan Strand som stod bak miksepulten og styrte lyden... men det var det ikke.

Stakkars små svartmetallere, det var jo ikke deres feil, de spilte bra som faen, særlig imponert ble vi av mr Barker, dyret bak trommene (tidligere Cradle Of Filth), han dengte løs med stor presisjon og styrke som om han aldri hadde gjort annet.

Gitarist Galder er forholdsvis ny i bandet og tok seg av solopartiene. De hørte vi faktisk brukbart godt, og det var moro å høre på. Høydepunktene under konserten kom da den lange, høye, lyse og langhåra vikingen Simen Hestnæs trådde fram for å synge. Stemmen hans er rett og slett uslåelig, kraftfull, mektig og klingende ren. Vakkert! Klapp klapp, flinke Simen.

Sceneshowet var gøyalt, det, med eksplosjoner og flammer og lyskasterblinking.

Alt i alt, til tross for at bandet gjorde en god jobb og leverte godt låtmateriale fra de tre siste skivene sine, ble konsertopplevelsen betraktelig lavere på grunn av disse ovennevnte lydproblemene.

Vi tuslet hjem fra Rockefeller denne natten uten å være helt tilfredsstilt, våre sjeler ble ikke akkurat mørklagt av skummel blackmetal, men heavy metal thunder-ånden, derimot, var på topp og i storform, mest takket være de tyske thrasherne i Destruction, som undertegnede fikk mest ut av denne kvelden. A Metal Heart Is Hard To Tear Apart!

---

Del på Facebook | Del på Bluesky