Dimmu Borgir: Abrahadabra
Dimmu Borgir er nå ute med sitt niende studioalbum, mer storslått enn noensinne. Puls kler seg godt for kulda som måtte komme, da vi lar skiva gå noen runder. Hvordan står det så til med Norges største metal-eksport noensinne?
Dimmu Borgir anno 2010, tar muligens enda et steg bort i fra blackmetal-sjangeren, og planter en fot i samme leir som mer pompøse artister som Rhapsody, Blind Guardian og andre, hvor fokuset ligger mer i det storslåtte enn det rent musikalske.
Rent musikalsk er jo Dimmu Borgir som alltid solide, men det er på det rent følelsesmessige det skorter. Produksjonen er voldsomt grandios, og KORK står for det klassiske bidraget. Kammerkoret Schola Cantorum samt Ulvers Kristoffer Rygg, låner bort sine struper til dette albumet. Vel og bra, men denne anmelder ser mer for seg drager, flammer og skinnende riddere enn mørke skoger, urnorske landskap og den grimme atmosfæren blackmetal skal, og burde, fremkalle.
Når det er sagt, så er vel en god stund siden Dimmu Borgir veivet den oppriktige satanistiske fanen, i hvert fall ikke til annen bruk en det rent kommersielle. Og det står vel i stil med bandet der de er i dag. Uhyre profesjonelt, episk og teatralskt. Eneste minuset med Abrahadabra, er kanskje nettopp dette. At det blir for polert og litt for enkelt for øret?
Smaken er som kjent som baken, og derfor er det opp til enhver å gjøre opp sin egen mening. Abrahadabra er for all del et godkjent album, men som ikke tilfører noe nytt til et allerde stort metal univers av den episke sorten.
Del på Facebook | Del på Bluesky