The Waterboys: A Rock In The Weary Land
De som ønsker seg tilbake til tida rundt "A Pagan´s Place", og liksom vil forsikre seg om at de får noe lignende, henvises til avslutningskuttet. "Crown" varer i drøyt sju minutter, følges av en svært så oppriktig og lettfattelig, sjølbiografisk tekst og vil sette fyr på ethvert nachspiel som før i tida forlysta seg til tonene av "This Is The Sea".
Mike Scott har etter hvert kledd seg og sitt i så mange forskjellige musikalske drakter. Midt på 80-tallet var The Waterboys representanter for den "store" rocken, i klasse med Simple Minds og U2. Så hoppa han av, til fordel for et liv på landet hvorfra han dukka opp med smått fantastiske "Fisherman´s Blues"; et akustisk prega, irsk, folkrock-album.
Som solo-artist har han framstått som en mer lavmælt fyr. Fra hans 90-tallsproduksjon har nok årets album mest til felles med "Dream Harder" (1993).
Den viktigste forskjellen ligger i støynivået. Ikke så å forstå at Mike Scott og The Waterboys ikke tidligere har trått til; "Whole Of The Moon" og "Old England" er liksom ikke akkurat ballade-stoff. Men produksjonen er denne gang mer gjennomført bråkete. Gitarforsterkene har fuzz-bryter´n på topp, og slik er også vokalen miksa. Ofte høres det ut som om Scott synger via en ropert.
"A Rock In The Weary Land" er et ujevnt album, alt for ujevnt til å nå opp blant Waterboys-klassikerne. Men Mike Scotts ånd hviler over det hele; han har ikke forandra låtskriverstilen og smått mystisk lyrikk hører med.
Han lykkes best i midtempo-sangene, og tittelkuttet er virkelig en framtidig live-killer faktisk helt på høyde med det aller beste han har gjort. "The Charlatan´s Lament" nærmer seg samme standard, og fortsatt er det ingen som kan synge ordet gone like lenge og med like mange vokaler som Mike Scott.
"A Rock In The Weary Land" er et album som neppe vil skape flere Waterboys-fantaster, men vi som allerede er på nett får mer enn nok til at investeringa er vel verdt.
Del på Facebook | Del på Bluesky