The Waterboys: Universal Hall

Det "nye" Waterboys er Mike Scott og Steve Wickham + diverse gjester. Dermed er alt nesten som før. Scott har skrevet sitt fineste knippe låter på mange, mange år, og holder det meste ganske så nede. Nesten alt kunne vært presentert som Waterboys' egen variant av Big Music. Men Mike Scott er altså ikke der i livet.


99% av dette albumet er unplugged. Men det låter ikke sånn; til det er lydbildet gjennomgående for stort. Men faktum er at dette er spilt inn av folk som steller med akustiske gitarer, akustiske pianoer, akustiske fløyter og akustiske fioliner + noe perkusjon av ymse slag.

Melodiene er svært så ukompliserte, men har denne nerven bare Mike Scott er i stand til å tilføre denne typen sanger. Den som skjønner tegna hans, er hekta. Andre kan komme til å stille seg likegyldig. Jeg tilhører førstnevnte kategori.

Det låter veldig irsk, først og fremst på grunn av instrumenteringa - men vi er ikke i nærheten av irsk folkemusikkfest a la "Fisherman's Blues". Waterboys anno 2003 er et adskillig mer neddempa orkester.

Tekstmessig er Mike Scott der han har vært siden han fant fred og ro i det religiøst prega livet på Findhorn. Jeg er ikke på den bag'en, men det gjør meg heller ikke noe at han forsøker å få meg til å tro på reinkarnasjon. Han blir aldri påtrengende, og svært sjelden platt.

Så er det vel flere enn undertegnede som går og drømmer om at han en dag skal ønske å vende tilbake til formelen rundt "This Is The Sea" eller "Fisherman's Blues"?

Vi får smøre oss med tålmodighet, og trøste oss med at Mike Scott fortsatt evner å skrive noen av de vakreste popsangene som komponeres her på vår klode.

Han sender nemlig fortsatt nøyaktig de samme signalene. Du må bare leite litt for å finstille frekvensen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Waterboys returnerer med stil

(29.04.25) Mike Scott er tilbake i noe som nærmer seg storslag.


Waterboys – variert, ujevnt, tidvis strålende

(25.08.20) Dobbelt-album fra Mike Scott & Co. Da er vel seinsommeren redda?


Mike Scott rider igjen

(17.01.15) «Long Strange Golden Road» … tro meg: Dette er en av de kuleste låtene som er lagd etter «Like a Rolling Stone».


Mike Scott: -Takk, Norge!

(15.07.10) Denne uken spiller Mike Scott og hans Waterboys på Rootsfestivalen i Brønnøysund. Sjefen sjøl har allerede en rekke gode minner fra bandets mange norgesbesøk.


Et helt middelmådig Waterboys

(17.06.07) Går det mot slutten for The Waterboys? Sånn alt i alt har de nok vært mitt favoritt live-band siden jeg første gang så dem på Marquee Club, London, det herrens år 1985. I Frognerbadet i går gikk de på tomgang.


Overbevisende forestilling fra The Waterboys

(03.04.07) (Bergen/PULS): Selv om det gikk litt tregt i starten, avsluttet Waterboys på en så overbevisende måte at publikum i Peer Gynt-salen i Grieghallen var i ekstase.


The Waterboys leverte varene på Bergenfest

(02.05.06) (Bergen/PULS): Det ble en god kveld for mimring da The Waterboys gjestet Ole Bull Scene før helgen. Skottene har gjestet Bergen flere ganger tidligere, og leverte etter sigende en legendarisk konsert sist de gjestet Ole Bull for fire år siden. Deres irskinspirerte rock har fortsatt sitt publikum, for denne konserten ble utsolgt i løpet av kort tid.


Universelt Waterboys

(10.11.03) (Oslo/PULS): Han er vel sånn omtrentlig den stiligste person jeg veit om. I går var han tvers gjennom fantastisk. Du gjør din aller beste venn en tjeneste for livet, om du vier han eller hun inn i Mike Scotts musikalske verden.


På det jevne fra Waterboys

(01.12.00) (Oslo/PULS): Allerede fem over ti stod Mike Scott & Co på scenen på Rockefeller i går kveld. Som om både han og bandet var interessert i å vise publikum at de er bedre enn det kritikkene av deres siste konsert i Oslo skulle tilsi. En konsert hvor de gav en forsmak på deres siste plate "A Rock In The Weary Land" som kom ut i september. Kritikken gikk den gang ut på at de i stedet for å spille gamle slagere fra 80-tallet, valgte å spille en del låter fra en plate som enda ikke var kommet i butikkene.


The Waterboys: A Rock In The Weary Land

(02.10.00) De som ønsker seg tilbake til tida rundt "A Pagan´s Place", og liksom vil forsikre seg om at de får noe lignende, henvises til avslutningskuttet. "Crown" varer i drøyt sju minutter, følges av en svært så oppriktig og lettfattelig, sjølbiografisk tekst – og vil sette fyr på ethvert nachspiel som før i tida forlysta seg til tonene av "This Is The Sea".


Waterboys på Norgesturné

(15.04.00) Mike Scott gjenoppliver The Waterboys og drar på Norgesturné i juni. Hvem han får med seg av de gamle medlemmene er imidlertid usikkert.


Lottomillionæren: Oppskrytt komedie

(08.07.99) Kassasuksess. Irsk. Fri for luksus, glamour og happy ending. Høye terningkast som peler på en snor. Tittallåt - ”Fisherman’s Blues” (Waterboys). Likefullt blir jeg verken overveldet – eller overbevist.


D'Sound i "S.O.S."

(14.06.99) D’Sound hviler ikke på Spellemannlaurbær. Nå akter de å surfe litt på navnet til regissøren Thomas Robsahm – og omvendt.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.