Mike Scott: -Takk, Norge!

Denne uken spiller Mike Scott og hans Waterboys på Rootsfestivalen i Brønnøysund. Sjefen sjøl har allerede en rekke gode minner fra bandets mange norgesbesøk.


- Jeg har flere gode minner fra Norge enn jeg kan ramse opp her og nå, forteller Mike Scott til Puls. - Noen av de beste er: jams på scenen med Vidar Vang og Askil Holm, fotballkamp mot arrangørene etter en konsert på Rockefeller, publikum i Florø som sang ”we hate Jerry Springer” etter jeg tilegnet ”Dumbing Down The World” til ham, besøk ved den russiske grensen når vi spilte festival i Tana – og ikke minst: fantastiske konserter og publikum!

The Waterboys nærmer seg tretti år i bransjen og bandets eneste faste medlem har rukket å passere femti. Mike Scott sier til Puls at han la planer om en musikkarriere allerede før tenårene.

- Jeg drømte om å spille i band fra jeg var 12. Jeg hadde ambisjoner om å lage musikk som skulle fenge både meg selv og publikum. Og jeg ville ha et eventyr der livet mitt konstant var i forandring, forteller skotten.

Eventyret startet for alvor på begynnelsen av åttitallet. Etter å ha spilt i en rekke forskjellige band, fikk Mike Scott med seg saksofonist Anthony Thistlethwaite og trommis Kevin Wilkinson og dannet The Waterboys. Gruppa ga ut sin selvtitulerte debut sommeren 1983, et album som bestod hovedsakelig av innspillinger Scott hadde gjort på egen hånd. Lydbildet han hadde eksperimentert seg frem til skulle bli klassisk Waterboys. I en tid da mange artister og produsenter gikk seg fullstendig vill i moderne teknologi, klarte nemlig Waterboys å skape en helt egen sound. En sound som etter hvert ble kjent som ”The Big Music”, oppkalt etter et spor på bandets andre album.

This Is The Seas tittelspor fra Old Grey's Whistle Test:

- Lydbildet var påvirket av alt som influerte meg som tenåring, forteller Mike Scott. - Patti Smith, The Velvets, Van Morrison, punk og Bruce Springsteen. Dessuten gjorde jeg en viktig oppdagelse i studio. Jeg fant ut at dersom jeg spilte to rytmegitarer, la én mot hver høyttaler, og spilte piano på mitt særegne vis, hadde jeg en vegg av lyd. Den oppdagelsen gjorde jeg på låta December, og det ble gjentatt i forskjellige varianter på utallige Waterboys-låter.

Etter to kritikerroste album kulminerte det hele med mektige This Is The Sea i 1985. Albumet er å finne på de fleste lister der diverse forståsegpåere ramser opp 80-tallets beste skiver. Plata inneholder klassikere som ”The Whole Of The Moon”, ”Don’t Bang The Drum” og ”The Pan Within”. På sistnevnte spor dukket det dessuten opp en gjestemusiker som skulle få stor innflytelse på bandets videre utvikling: fiolinist Steve Wickham.

I tillegg til bandets fyldige lydbilde, vakte også Scotts innsiktsfulle tekster oppsikt. Han skrev om alt fra alvorlige politiske problemstillinger til kjærlighet og ”spiritualitet” – eller ”en genuin utforskning av mitt eget sinn”, slik Mike Scott selv definerer det.

This Is The Sea solgte bra, men Scotts motvilje mot miming gjorde at bandet nektet å fremføre ”Whole Of The Moon”BBCs ”Top of the Pops”, noe som trolig satte en effektiv stopper for mulighetene til å få en stor hit. Albumet ble likevel en brukbar kommersiell suksess, uten at bandet var interessert i å gjøre en hvilepute av akkurat det. I stedet for å tråkke videre langs kjent og trygt terreng etter gjennombruddet, gikk The Waterboys i en helt ny retning. Fiolinist Wickham fikk en vesentlig rolle, og resultatet ble det adskillig mer irsk-inspirerte albumet Fisherman’s Blues i 1988. Mike Scott slår fast overfor Puls at det kommersielle aspektet aldri var drivkraften bak valgene han tok med Waterboys.

The Whole Of The Moon er kanskje Waterboys' største hit:

- Det viktigste for meg var alltid å stole på musikken. For å forbli kreativ må jeg følge etter dit musikken tar meg. Når jeg klarer å følge den regelen, går det som oftest bra.

80-tallet var utvilsomt Waterboys’ gylne tiår. Etter Room To Roam i 1990 forlot Steve Wickham bandet og Mike Scott prøvde seg i en mer rocka utgave med albumet Dream Harder. Utover 90-tallet gjorde Scott to soloalbum, som ble godt mottatt av fansen, men som aldri solgte særlig bra. I 2000 hentet han tilbake Waterboys-navnet og ga ut A Rock In The Weary Land. Året etter var Steve Wickham tilbake, og hans tilstedeværelse er tydelig på bandets seneste utgivelser Universal Hall og Book of Lightning.

Den siste tiden har Mike Scott jobbet med forestillingen "An Appointment With Mr. Yeats”, som består av Scotts musikk satt til dikt av W.B. Yeats. Den irske poeten har alltid vært en av Scotts viktigste inspirasjonskilder.

- Først og fremst elsker jeg det sjelfulle i diktene hans. Og jeg kjenner meg igjen i temaene han skriver om; Irland, det mytiske, kjærlighet, politikk og mystikk. Jeg liker å sette musikk til diktene hans fordi de har en rytme og en flyt som passer veldig godt i en musikalsk kontekst, forteller Scott.

Han sier at musikken til Yeats-diktene er det aller beste han har gjort, men innrømmer at det er vanskelig å peke ut høydepunkter i en karriere som stadig har utforsket nye musikalske retninger.

- Jeg har naturligvis mine favorittlåter, men de forandrer seg fra år til år. This Is The Sea og A Rock In The Weary Land er nok de mest komplette Waterboys-platene, mens Fisherman’s Blues trolig er den som appellerer mest til et bredt publikum, slår Waterboys-sjefen fast og legger til at det å spille live er det som trigger ham aller mest.

-Publikum er et viktig element for å oppnå de magiske øyeblikkene, avslutter Scott, som håper å gi Brønnøysund en helt spesiell konsertopplevelse


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Waterboys returnerer med stil

(29.04.25) Mike Scott er tilbake i noe som nærmer seg storslag.


Waterboys – variert, ujevnt, tidvis strålende

(25.08.20) Dobbelt-album fra Mike Scott & Co. Da er vel seinsommeren redda?


Mike Scott rider igjen

(17.01.15) «Long Strange Golden Road» … tro meg: Dette er en av de kuleste låtene som er lagd etter «Like a Rolling Stone».


Et helt middelmådig Waterboys

(17.06.07) Går det mot slutten for The Waterboys? Sånn alt i alt har de nok vært mitt favoritt live-band siden jeg første gang så dem på Marquee Club, London, det herrens år 1985. I Frognerbadet i går gikk de på tomgang.


Overbevisende forestilling fra The Waterboys

(03.04.07) (Bergen/PULS): Selv om det gikk litt tregt i starten, avsluttet Waterboys på en så overbevisende måte at publikum i Peer Gynt-salen i Grieghallen var i ekstase.


The Waterboys leverte varene på Bergenfest

(02.05.06) (Bergen/PULS): Det ble en god kveld for mimring da The Waterboys gjestet Ole Bull Scene før helgen. Skottene har gjestet Bergen flere ganger tidligere, og leverte etter sigende en legendarisk konsert sist de gjestet Ole Bull for fire år siden. Deres irskinspirerte rock har fortsatt sitt publikum, for denne konserten ble utsolgt i løpet av kort tid.


Universelt Waterboys

(10.11.03) (Oslo/PULS): Han er vel sånn omtrentlig den stiligste person jeg veit om. I går var han tvers gjennom fantastisk. Du gjør din aller beste venn en tjeneste for livet, om du vier han eller hun inn i Mike Scotts musikalske verden.


The Waterboys: Universal Hall

(18.06.03) Det "nye" Waterboys er Mike Scott og Steve Wickham + diverse gjester. Dermed er alt nesten som før. Scott har skrevet sitt fineste knippe låter på mange, mange år, og holder det meste ganske så nede. Nesten alt kunne vært presentert som Waterboys' egen variant av Big Music. Men Mike Scott er altså ikke der i livet.


På det jevne fra Waterboys

(01.12.00) (Oslo/PULS): Allerede fem over ti stod Mike Scott & Co på scenen på Rockefeller i går kveld. Som om både han og bandet var interessert i å vise publikum at de er bedre enn det kritikkene av deres siste konsert i Oslo skulle tilsi. En konsert hvor de gav en forsmak på deres siste plate "A Rock In The Weary Land" som kom ut i september. Kritikken gikk den gang ut på at de i stedet for å spille gamle slagere fra 80-tallet, valgte å spille en del låter fra en plate som enda ikke var kommet i butikkene.


The Waterboys: A Rock In The Weary Land

(02.10.00) De som ønsker seg tilbake til tida rundt "A Pagan´s Place", og liksom vil forsikre seg om at de får noe lignende, henvises til avslutningskuttet. "Crown" varer i drøyt sju minutter, følges av en svært så oppriktig og lettfattelig, sjølbiografisk tekst – og vil sette fyr på ethvert nachspiel som før i tida forlysta seg til tonene av "This Is The Sea".


Waterboys på Norgesturné

(15.04.00) Mike Scott gjenoppliver The Waterboys og drar på Norgesturné i juni. Hvem han får med seg av de gamle medlemmene er imidlertid usikkert.


Lottomillionæren: Oppskrytt komedie

(08.07.99) Kassasuksess. Irsk. Fri for luksus, glamour og happy ending. Høye terningkast som peler på en snor. Tittallåt - ”Fisherman’s Blues” (Waterboys). Likefullt blir jeg verken overveldet – eller overbevist.


D'Sound i "S.O.S."

(14.06.99) D’Sound hviler ikke på Spellemannlaurbær. Nå akter de å surfe litt på navnet til regissøren Thomas Robsahm – og omvendt.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!