Waterboys – variert, ujevnt, tidvis strålende

Dobbelt-album fra Mike Scott & Co. Da er vel seinsommeren redda?


Jeg har spesielt varme følelser for Mike Scott og hans band. De hadde gitt ut «A Pagan Place» i 1984, men ikke mange her i landet hadde oppdaga bandet da jeg så dem i forkant av «This is the Sea». Jeg var nyansatt redaktør i PULS, og blei totalt slått ut av hva jeg opplevde på Marquee i London.

Jeg fikk tatt et bilde i kaoset, men Mike Scott var bare så vidt å skimte mellom armer og bein som fôr forbi meg i vill bevegelse. Jeg banka dem opp på forsida, noe sånt som «the future of rock’n’roll». Seinere har jeg faktisk hatt gleden av å møte Mike Scott ved ikke mindre enn tre anledninger. En svært hyggelig, men temmelig eksentrisk person. En kunstnersjel.

Jeg har fortsatt et spesielt forhold til «This is the Sea», men «Fisherman’s Blues» følger hakk i hæl. Mike Scott kunne blitt «Bono». I stedet dro skotten opp i heiene og ut mot havet for å spille keltisk-inspirert folkemusikk på rocka vis. Og for noen låter han kom opp med!

Kunne han greid seg med halvparten av et dobbelt-album denne gang? Ja, det kunne han. For volum 2 er demoer og instrumental-versjoner. Men her får du altså alt – hele The Waterboys anno 2020. Kirkeorgel, fløyter, resitasjon, techno-trommer, «big music» – og noen fantastisk fine låter som er skapt for live-opptredener.

Han er hekta på skuespilleren Denis Hopper, og våger å navngi en kort instrumental «Sticky Fingers». Men det hele tar av med «The Soul Singer». Ekte blåsere! Nesten som i Stax/Motown-tid! Eller tidlig Chicago/Blood, Sweat & Tears! Dette er gull. Kanskje synger han om Van Morrison?

(Jeg tillater meg en smått personlig visitt i retning «My Wanderings in the Weary Land». Seint på ’80-tallet lagde Ola Snortheim et flott tromme-arrangement for meg – et komp som dro i gang den relativt fjonge (må jeg si) pop-låta «Rafael». Du finner den under mitt navn på strømmetjenestene. Jeg skal ikke påstå at Mike Scott har sampla Ola Snortheim, men … ja, du kan jo høre og bedømme sjøl.)

Er «Good Luck, Seeker» en fest fra ende til annen? Nei. Men det holder i lange baner.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Waterboys returnerer med stil

(29.04.25) Mike Scott er tilbake i noe som nærmer seg storslag.


Mike Scott rider igjen

(17.01.15) «Long Strange Golden Road» … tro meg: Dette er en av de kuleste låtene som er lagd etter «Like a Rolling Stone».


Mike Scott: -Takk, Norge!

(15.07.10) Denne uken spiller Mike Scott og hans Waterboys på Rootsfestivalen i Brønnøysund. Sjefen sjøl har allerede en rekke gode minner fra bandets mange norgesbesøk.


Et helt middelmådig Waterboys

(17.06.07) Går det mot slutten for The Waterboys? Sånn alt i alt har de nok vært mitt favoritt live-band siden jeg første gang så dem på Marquee Club, London, det herrens år 1985. I Frognerbadet i går gikk de på tomgang.


Overbevisende forestilling fra The Waterboys

(03.04.07) (Bergen/PULS): Selv om det gikk litt tregt i starten, avsluttet Waterboys på en så overbevisende måte at publikum i Peer Gynt-salen i Grieghallen var i ekstase.


The Waterboys leverte varene på Bergenfest

(02.05.06) (Bergen/PULS): Det ble en god kveld for mimring da The Waterboys gjestet Ole Bull Scene før helgen. Skottene har gjestet Bergen flere ganger tidligere, og leverte etter sigende en legendarisk konsert sist de gjestet Ole Bull for fire år siden. Deres irskinspirerte rock har fortsatt sitt publikum, for denne konserten ble utsolgt i løpet av kort tid.


Universelt Waterboys

(10.11.03) (Oslo/PULS): Han er vel sånn omtrentlig den stiligste person jeg veit om. I går var han tvers gjennom fantastisk. Du gjør din aller beste venn en tjeneste for livet, om du vier han eller hun inn i Mike Scotts musikalske verden.


The Waterboys: Universal Hall

(18.06.03) Det "nye" Waterboys er Mike Scott og Steve Wickham + diverse gjester. Dermed er alt nesten som før. Scott har skrevet sitt fineste knippe låter på mange, mange år, og holder det meste ganske så nede. Nesten alt kunne vært presentert som Waterboys' egen variant av Big Music. Men Mike Scott er altså ikke der i livet.


På det jevne fra Waterboys

(01.12.00) (Oslo/PULS): Allerede fem over ti stod Mike Scott & Co på scenen på Rockefeller i går kveld. Som om både han og bandet var interessert i å vise publikum at de er bedre enn det kritikkene av deres siste konsert i Oslo skulle tilsi. En konsert hvor de gav en forsmak på deres siste plate "A Rock In The Weary Land" som kom ut i september. Kritikken gikk den gang ut på at de i stedet for å spille gamle slagere fra 80-tallet, valgte å spille en del låter fra en plate som enda ikke var kommet i butikkene.


The Waterboys: A Rock In The Weary Land

(02.10.00) De som ønsker seg tilbake til tida rundt "A Pagan´s Place", og liksom vil forsikre seg om at de får noe lignende, henvises til avslutningskuttet. "Crown" varer i drøyt sju minutter, følges av en svært så oppriktig og lettfattelig, sjølbiografisk tekst – og vil sette fyr på ethvert nachspiel som før i tida forlysta seg til tonene av "This Is The Sea".


Waterboys på Norgesturné

(15.04.00) Mike Scott gjenoppliver The Waterboys og drar på Norgesturné i juni. Hvem han får med seg av de gamle medlemmene er imidlertid usikkert.


Lottomillionæren: Oppskrytt komedie

(08.07.99) Kassasuksess. Irsk. Fri for luksus, glamour og happy ending. Høye terningkast som peler på en snor. Tittallåt - ”Fisherman’s Blues” (Waterboys). Likefullt blir jeg verken overveldet – eller overbevist.


D'Sound i "S.O.S."

(14.06.99) D’Sound hviler ikke på Spellemannlaurbær. Nå akter de å surfe litt på navnet til regissøren Thomas Robsahm – og omvendt.


Kim Ljung - mannen som aldri gjør feil

(27.09.25) Lydbildet er massivt. Ikke musikk å gjøre hagearbeid til. Skitbra.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!