McCoy Tyner: McCoy Tyner with Stanley Clarke and Al Foster

McCoy Tyner har de siste 40 åra vært blant de viktigste retningsgiverne når det gjelder moderne pianospill. Det samme kan sies når det gjelder Stanley Clarke og basspill – det være seg både akustisk og elektrisk – og Al Foster og trommespill. Da er det kanskje ingen stor overraskelse at dette har blitt en triofest av de sjeldne.


Etter at Tyner slo gjennom med et brak rundt 1960 i John Coltranes legendariske kvartett, har det ikke vært få pianister han har influert kloden over. Tyner gikk videre fra post-bop- og hard-bop-skolen og skapte sin egen retning med en massiv, nesten orkestral innfallsvinkel til sin måte å spille solo på. Dette var sjølsagt med på å skape det unike Coltrane-band soundet også. Til tross for et til tider heftig trøkk, var Tyner samtidig en stor lyriker ved tangentene og de seinere åra har han blant annet utforska Burt Bacharach-låter, gitt seg hen til latin-musikk og dykka ned i standardskatten. Hva han enn gjør, så gjør han det med sitt umiskjennelige anslag og sin følelsesmessige dybde.

Her treffer vi altså Tyner sammen med to andre storheter fra de siste 30 åras jazzliv. Clarke har både i den akustiske, og ikke minst i den elektriske verden, vært en stilskaper og viser gjennom dette møtet at hentydningene som stadig har kommet fram om at han bare er en tekniker av ypperste klasse uten noe på hjertet, er totalt meningsløse. Stanley Clarke er en på alle måter stor bassist – når han vil - og her vil han; med ett unntak på akustisk bass.

Al Foster var på mange måter grunnen til at salige Miles Davis ønska å komme tilbake til offentligheten igjen på begynnelsen av 80-tallet. Ingen av dem som var tilstede i Idrettens Hus i Molde sommeren 1984 vil glemme konserten med Miles – med Foster på trommer. For mannen som nesten sitter på gulvet når han spiller, går det ut på ett om det er funk, elektrisk Miles eller akustisk Tyner det dreier seg om – han kan alt!

I dette repertoaret som spenner over alt fra originale komposisjoner, standardlåter og latinske ekskursjoner møter vi tre herrer som skuer tilbake, som forteller oss hvor de er akkurat nå og som også viser vei framover. Særlig heftigere konstellasjon av pianist, bassist og trommeslager enn dette er det ikke mulig å oppdrive.


Del på Facebook | Del på Bluesky

McCoy Tyner på sparebluss

(18.07.06) En god dose humor i ekstranumrene – ja vel. Det holdt likevel ikke. McCoy Tyner Septet i Bjørnsonhuset ble et pliktløp.


McCoy Tyner: Land Of Giants

(13.01.04) Sammen med Bill Evans har McCoy Tyner muligens vært den mest innflytelsesrike pianisten innen jazzen de siste 50 åra. Verden blei oppmerksom på Tyner i 1960 da John Coltrane tok han med seg i det som skulle vise seg å bli den klassiske kvartetten. I fem år varte dette unike samarbeidet og siden den gang har Tyner stort sett leda sine egne band - i alt fra trio til storband.


Da jazzen kom til Berget

(04.07.02) (Kongsberg/PULS): Vi fikk dessverre ikke med oss finansminister Per Kristian Foss' åpningstale til Kongsberg-festivalen. Vi tror vi kan leve med det. Vi ville definitivt hatt større problemer hvis vi ikke hadde fått med oss Joshua Redman, McCoy Tyner, Bobby Hutcherson og Kåre Nymark jr.


McCoy Tyner: Jazz Roots

(19.02.02) En av de aller største nålevende jazzpianister heter utvilsomt McCoy Tyner. Etter sitt gjennombrudd i den legendariske kvartetten til John Coltrane på begynnelsen av 60-tallet, har Tyner i ymse utgaver bevist sitt enorme talent og sin store personlighet. Her får vi møte han i en solo-piano hyllest til en rekke av hans pianoforbilder og kolleger.


McCoy Tyner: McCoy Tyner And The Latin All-Stars

(20.07.99) For alle som har fulgt McCoy Tyners karriere helt siden hans gjennombrudd i kvartetten til John Coltrane på begynnelsen av 60-tallet, kommer det ikke som noen stor overraskelse at han nå beveger seg inn på latin-området.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.