McCoy Tyner: McCoy Tyner And The Latin All-Stars

For alle som har fulgt McCoy Tyners karriere helt siden hans gjennombrudd i kvartetten til John Coltrane på begynnelsen av 60-tallet, kommer det ikke som noen stor overraskelse at han nå beveger seg inn på latin-området.



McCoy Tyner er pianisten som med sitt heftige anslag og sitt utrolig virile spill var med på å løfte Coltrane-kvartetten til noe av det mest innovative og ekspressive verden har opplevd. Helt siden den gang har han opprettholdt sitt utadvendte uttrykk og sin voldsomme intensitet. Den latinske påvirkninga i hans spill har ikke vært vanskelig å oppdage ved ulike anledninger, og det er bare en naturlig utvikling at han nå kommer ut av skapet med ei reinhekla latin-innspilling.

Formatet er et mellomstort band med musikanter henta både fra det latinske miljøet og fra jazzverdenen. Johnny Almendra på timbales, Ignacio Berroa på trommer, Giovanni Hidalgo på perkusjon, Claudio Roditi på trompet og flügelhorn og Dave Valentin på fløyte. Fra det mer reinspikka jazzmiljøet har Tyner henta Gary Bartz på saksofoner, Avery Sharpe på bass og Steve Turre på trombone og konkylier(!). Møtet mellom de to miljøene har vært helt uproblematisk, og viser at likhetene er mye større enn forskjellene.

Linken tilbake til Coltrane finner vi i repertoarvalget, i og med at Tyner har valgt å ta med Mongo Santamarias klassiker "Afro Blue" - som de gjorde sammen for godt og vel 35 år siden. Ellers består låtvalget av en blanding av original-låter og to andre klassikere fra dette fyrrige musikalske landskapet, "Poinciana" og Kenny Dorhams "Blue Bossa".

Tyners sprudlende og varme musikalske budskap må være en drøm i live-sammenheng, men egner seg også godt i stua - og anbefales spesielt når høsten og vinteren kommer. Da blir ventetida garantert kortere til neste sommer.


Del på Facebook | Del på Bluesky

McCoy Tyner på sparebluss

(18.07.06) En god dose humor i ekstranumrene – ja vel. Det holdt likevel ikke. McCoy Tyner Septet i Bjørnsonhuset ble et pliktløp.


McCoy Tyner: Land Of Giants

(13.01.04) Sammen med Bill Evans har McCoy Tyner muligens vært den mest innflytelsesrike pianisten innen jazzen de siste 50 åra. Verden blei oppmerksom på Tyner i 1960 da John Coltrane tok han med seg i det som skulle vise seg å bli den klassiske kvartetten. I fem år varte dette unike samarbeidet og siden den gang har Tyner stort sett leda sine egne band - i alt fra trio til storband.


Da jazzen kom til Berget

(04.07.02) (Kongsberg/PULS): Vi fikk dessverre ikke med oss finansminister Per Kristian Foss' åpningstale til Kongsberg-festivalen. Vi tror vi kan leve med det. Vi ville definitivt hatt større problemer hvis vi ikke hadde fått med oss Joshua Redman, McCoy Tyner, Bobby Hutcherson og Kåre Nymark jr.


McCoy Tyner: Jazz Roots

(19.02.02) En av de aller største nålevende jazzpianister heter utvilsomt McCoy Tyner. Etter sitt gjennombrudd i den legendariske kvartetten til John Coltrane på begynnelsen av 60-tallet, har Tyner i ymse utgaver bevist sitt enorme talent og sin store personlighet. Her får vi møte han i en solo-piano hyllest til en rekke av hans pianoforbilder og kolleger.


McCoy Tyner: McCoy Tyner with Stanley Clarke and Al Foster

(11.05.00) McCoy Tyner har de siste 40 åra vært blant de viktigste retningsgiverne når det gjelder moderne pianospill. Det samme kan sies når det gjelder Stanley Clarke og basspill – det være seg både akustisk og elektrisk – og Al Foster og trommespill. Da er det kanskje ingen stor overraskelse at dette har blitt en triofest av de sjeldne.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.