McCoy Tyner på sparebluss
En god dose humor i ekstranumrene ja vel. Det holdt likevel ikke. McCoy Tyner Septet i Bjørnsonhuset ble et pliktløp.
/ /
Namedropping - da gjelder det å være på vakt. Alltid og forhåndsomtalen av McCoy Tyner Septet i Molde viste seg dessverre ikke som noe unntak. Her ble vi lovet det beste fra den imponerende katalogen til Impulse!
Og hva fikk vi? Solister i jazz-kø. Helt ordinære solister i jazz-kø. Kapellmesteren inkludert.
BESKJEDENT POTENSIALE
Ja, vi ble endog bedt om å forberede oss på at konserten kom til å foregå i ånden fra Charlie Mingus. Men hva var det først og fremst som kjennetegna Mingus? Ved siden av superb musicianship?
Galskapen. Det spilte ingen rolle om Mingus spilte aleine, med kvartett, sekstett eller med elleve mann stort band. Han var alltid like uforutsigbar. Til og med Cocktails For Two kunne låte vidt forskjellig, fra kveld til kveld.
Nå har jo ikke jeg noen forutsetning for å mene noe om hvordan McCoy Tyner Septet låter når de neste gang møter publikum, men jeg har en anelse: De låter helt likt. Og like kjedelig.
Dette bandet lot kort og godt ikke til å ha potensiale til å finne på noe spennende.
TRAURIG BLUES
Det begynte akkurat som forventa; to låter i trioformat. Helt greit, og med de virkelig store akkordene McCoy Tyner er kjent for. Han greier liksom å finne alle de 88 tangentene samtidig, og likevel få det til å låte harmonisk.
Så venta vel de fleste seg noe mer, da fire blåsere entra scenen. Men her kom ingen Coltrane, ingen Eric Dolphy, ingen Jimmy Knepper, ingen Roland Kirk. Altsaxofonisten Donald Harrison ble ovenikjøpet særdeles ufint behandla. Sin første solo fikk han framført etter en drøy time, og det oppå et urstreit, 12-takter blues-mønster. Det kan jo være show, men ikke denne gang. Dette var blues av den traurige sorten, og svært lite er så traurig som traurig blues.
Tenoristen Eric Alexander var patent nok, men ble selvfølgelig prega av den uinspirerte settinga han var satt til å agere i. Det samme var tilfelle med den utmerkede trompetisten Wallace Rooney; han var stand-in for Miles Davis under Quincy Jones-konserten i Montreux 1992. Sammen med bassisten Charnett Moffet sto Rooney for det eneste kicket, da de i komposisjonen Angelina improviserte over et basstema som til forveksling likna Miles Davis Its About That Time.
Og trombonisten Steve Turre? Helt OK, han også tatt i betraktning at han trakterer et instrument som sjelden egner seg til annet enn å smelte småpikehjerter i låter av typen Somewhere Over The Rainbow.
TRIO?
Kanskje burde McCoy Tyner latt blåserne være blåsere? Og heller stilt til start som McCoy Tyner Trio? Jeg veit ikke helt, men har en formening om at det ville vært et lykkeligere valg.
Del på Facebook | Del på Bluesky
I en klasse for seg - Paradise Lost
(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.