McCoy Tyner på sparebluss

En god dose humor i ekstranumrene – ja vel. Det holdt likevel ikke. McCoy Tyner Septet i Bjørnsonhuset ble et pliktløp.


/ /


Namedropping - da gjelder det å være på vakt. Alltid – og forhåndsomtalen av McCoy Tyner Septet i Molde viste seg dessverre ikke som noe unntak. Her ble vi lovet det beste fra den imponerende katalogen til Impulse!

Og hva fikk vi? Solister i jazz-kø. Helt ordinære solister i jazz-kø. Kapellmesteren inkludert.

BESKJEDENT POTENSIALE
Ja, vi ble endog bedt om å forberede oss på at konserten kom til å foregå i ånden fra Charlie Mingus. Men hva var det først og fremst som kjennetegna Mingus? Ved siden av superb musicianship?

Galskapen. Det spilte ingen rolle om Mingus spilte aleine, med kvartett, sekstett eller med elleve mann stort band. Han var alltid like uforutsigbar. Til og med ”Cocktails For Two” kunne låte vidt forskjellig, fra kveld til kveld.

Nå har jo ikke jeg noen forutsetning for å mene noe om hvordan McCoy Tyner Septet låter når de neste gang møter publikum, men jeg har en anelse: De låter helt likt. Og like kjedelig.

Dette bandet lot kort og godt ikke til å ha potensiale til å finne på noe spennende.

TRAURIG BLUES
Det begynte akkurat som forventa; to låter i trioformat. Helt greit, og med de virkelig store akkordene McCoy Tyner er kjent for. Han greier liksom å finne alle de 88 tangentene samtidig, og likevel få det til å låte harmonisk.

Så venta vel de fleste seg noe mer, da fire blåsere entra scenen. Men her kom ingen Coltrane, ingen Eric Dolphy, ingen Jimmy Knepper, ingen Roland Kirk. Altsaxofonisten Donald Harrison ble ovenikjøpet særdeles ufint behandla. Sin første solo fikk han framført etter en drøy time, og det oppå et urstreit, 12-takter blues-mønster. Det kan jo være show, men ikke denne gang. Dette var blues av den traurige sorten, og svært lite er så traurig som traurig blues.

Tenoristen Eric Alexander var patent nok, men ble selvfølgelig prega av den uinspirerte settinga han var satt til å agere i. Det samme var tilfelle med den utmerkede trompetisten Wallace Rooney; han var stand-in for Miles Davis under Quincy Jones-konserten i Montreux 1992. Sammen med bassisten Charnett Moffet sto Rooney for det eneste kicket, da de i komposisjonen ”Angelina” improviserte over et basstema som til forveksling likna Miles Davis’ ”It’s About That Time”.

Og trombonisten Steve Turre? Helt OK, han også – tatt i betraktning at han trakterer et instrument som sjelden egner seg til annet enn å smelte småpikehjerter i låter av typen ”Somewhere Over The Rainbow”.

TRIO?
Kanskje burde McCoy Tyner latt blåserne være blåsere? Og heller stilt til start som McCoy Tyner Trio? Jeg veit ikke helt, men har en formening om at det ville vært et lykkeligere valg.


Del på Facebook | Del på Bluesky

McCoy Tyner: Land Of Giants

(13.01.04) Sammen med Bill Evans har McCoy Tyner muligens vært den mest innflytelsesrike pianisten innen jazzen de siste 50 åra. Verden blei oppmerksom på Tyner i 1960 da John Coltrane tok han med seg i det som skulle vise seg å bli den klassiske kvartetten. I fem år varte dette unike samarbeidet og siden den gang har Tyner stort sett leda sine egne band - i alt fra trio til storband.


Da jazzen kom til Berget

(04.07.02) (Kongsberg/PULS): Vi fikk dessverre ikke med oss finansminister Per Kristian Foss' åpningstale til Kongsberg-festivalen. Vi tror vi kan leve med det. Vi ville definitivt hatt større problemer hvis vi ikke hadde fått med oss Joshua Redman, McCoy Tyner, Bobby Hutcherson og Kåre Nymark jr.


McCoy Tyner: Jazz Roots

(19.02.02) En av de aller største nålevende jazzpianister heter utvilsomt McCoy Tyner. Etter sitt gjennombrudd i den legendariske kvartetten til John Coltrane på begynnelsen av 60-tallet, har Tyner i ymse utgaver bevist sitt enorme talent og sin store personlighet. Her får vi møte han i en solo-piano hyllest til en rekke av hans pianoforbilder og kolleger.


McCoy Tyner: McCoy Tyner with Stanley Clarke and Al Foster

(11.05.00) McCoy Tyner har de siste 40 åra vært blant de viktigste retningsgiverne når det gjelder moderne pianospill. Det samme kan sies når det gjelder Stanley Clarke og basspill – det være seg både akustisk og elektrisk – og Al Foster og trommespill. Da er det kanskje ingen stor overraskelse at dette har blitt en triofest av de sjeldne.


McCoy Tyner: McCoy Tyner And The Latin All-Stars

(20.07.99) For alle som har fulgt McCoy Tyners karriere helt siden hans gjennombrudd i kvartetten til John Coltrane på begynnelsen av 60-tallet, kommer det ikke som noen stor overraskelse at han nå beveger seg inn på latin-området.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.