"Timeless" - kanskje ti hint om hva som kommer?
De første reaksjonene på "Timeless", det posthume Prince-albumet hentet fra arkivene, har vært delte. Men bak diskusjonene om spilletid, innpakning og låtutvalg finnes det noe langt viktigere: musikken. Og der leverer "Timeless".
Albumet varer rundt 40 minutter, med et musikalsk spenn fra 1977 til 2016, så på papiret kan "Timeless" virke som en tilfeldig håndfull opptak fra Prince-hvelvet.
Noen har reagert på den korte spilletiden og en meget anonym innpakning. Andre har stilt spørsmål ved dramaturgien: Hvordan skal en reise fra syttitallets discofunk til 2010-tallet kunne fungere som ett album?
Svaret kommer når man setter på platen.
Fordi Timeless fungerer overraskende godt, men ikke som et tradisjonelt arkivalbum fra én epoke, men som en energisk seiersrunde gjennom en karriere der Prince kunne skifte musikalsk havn like enkelt som andre skifter skjorte.
Fra den 19 år gamle Prince på discofunk-låten «I Am You», via punkfunken i «Tick Tick Bang» til den sofistikerte «Heaven», møter vi en artist i konstant bevegelse. Der en Super Deluxe-boks går i dybden, så går Timeless i bredden.
Og nettopp her melder en fristende tanke seg: Hva om "Timeless" egentlig er en teaser?
De ti sporene kommer jo fra vidt forskjellige perioder, og platen kan nesten høres som ti smakebiter på ti potensielle arkivutgivelser. Én fra hver epoke låtene representerer.
Kanskje er det ren ønsketenkning, men i teorien kunne Timeless være første hint om en serie kommende dypdykk i hvelvet.
Det er lov å drømme.
For samlere fyller utgivelsen uansett et viktig hull. Argumentet om at «disse låtene har vi allerede» er bare delvis riktig. Flere har sirkulert i årevis, men «Heaven» og «Tick Tick Bang» har gjerne eksistert som grumsete kopier via generasjoner av kassetter og bootlegs.
Her får de endelig behandlingen de fortjener.
Materialet er remastret fra de originale flersporstapene fra Paisley Park av Chris James. Bassen får mer tyngde, vokalen trer frem og arrangementene får et dynamisk rom piratkopiene aldri kunne formidle. Det handler ikke bare om å gjøre materialet offisielt. Det handler om å høre det på nytt.
Også den korte spilletiden kan være en styrke. Etter flere år med enorme og kostbare Super Deluxe-utgaver er "Timeless" det motsatte: En tilgjengelig inngang til arkivet snarere enn en arkeologisk utgravning.
Ikke alt er like sterkt. Men når "Timeless" treffer, minner albumet oss om hvorfor Prince-hvelvet fortsatt er et av populærmusikkens mest fascinerende skattekamre.
Her er låtene:
1. «I Am You» (1977)
En strålende åpning. En 19 år gammel Prince med forbløffende selvsikkerhet. Rå discofunk fra et hjemmedemoopptak, men musikaliteten er allerede bemerkelsesverdig sofistikert. Prince er ung, men identiteten begynner allerede å sitte.
2. «Tick Tick Bang» (1981)
En etterlengtet oppgradering. For dem som kjenner den røffe bootlegen, er dette en åpenbaring. Synthene slår hardt, bassen sitter som støpt, og miksen gir låten en helt annen kraft. Langt mer vital enn den senere Graffiti Bridge-versjonen.
3. «Heaven» (1985)
Albumets høydepunkt?Juvelen i samlingen. Prince fra toppen av Revolution-perioden, med et frodig arrangement, svevende melodi og detaljer som endelig får skinne.
4. «I Wonder» (1989)
Solid 80-talls-Prince. Et veldig fint mellomtempokutt fra perioden rundt Batman. Elegant vokalarbeid og sterk melodi, selv om følelsen av en svært god B-side snarere enn et glemt hovedverk aldri helt forsvinner.
5. «With This Tear» (1991)
Det emosjonelle sentrum. Prince skrev låten for Céline Dion, men her får vi hans egen vokal. Det kan minne litt om en «Beauty & the Beast» Disney-outtake.
6. «Stone» (1995)
Kompetent, men ordinær. Som førstesingel er dette et merkelig valg. Den glatte R&B-grooven fungerer, men ved siden av «Heaven» og «Tick Tick Bang» føles «Stone» som Prince på middels gir.
7. «Calabama» (2003)
Funky og slagkraftig. Prince fra rett før Musicology-perioden med hard og kontant funk. Grooven sitter umiddelbart, selv om litt hard kompresjon og mindre tydelig vokal trekker ned.
8. «The Guilty Ones» (2007)
Et svakere innslag? Interessant som dokument, mindre interessant som låt. Den relativt konvensjonelle poprocken mangler særpreget til samlingens beste funn. Med bare ti plasser er denne vanskeligere å forsvare. Jeg tipper de ville ha med en solid rockelåt på albumet for å vise bredden.
9. «Bestest Friend» (2012)
Veldig sjarmerende. Teksten har varme, og melodien minner om både «Crucial» og «Wally». Dette er "boutique Prince". Det er bare han som kan lage slike låter. Love it!
10. «How Come U Don't Call Me Anymore?» (Live, 2016)
Praktfull, men merkelig plassert. Opptaket fra Princes siste Piano & a Microphone-turné viser hvilken kraft han fortsatt hadde som vokalist. Et liveopptak blant studiofunn bryter riktignok dramaturgien.
Men som avslutning på en nesten 40 år lang reise fungerer bildet: Prince, et piano og stemmen. Et siste bukk.
"Timeless" er så absolutt ingen definitiv Prince-utgivelse. Utvalget er ujevnt, og enkelte spor føles mer som kuriositeter enn tapte mesterverk. Men de beste øyeblikkene er formidable.
Fra discofunk via punkfunk, synth, ballader og R&B til Prince alene ved pianoet hører vi en artist som aldri sluttet å bevege seg.
Og kanskje er nettopp den merkelige sammensetningen albumets styrke. Hver låt åpner en dør til en ny periode og får oss til å lure på hva som befinner seg på den andre siden.
Ti låter. Ti epoker. Ti potensielle fremtidige arkivutgivelser?
Som sagt: Det er lov å drømme.
Del på Facebook | Del på Bluesky