Oohhh Funky London!

(London/PULS) Prince har nå spilt 4 av totalt 21 utsolgte konserter på Londons nye O2 Arena, og Puls har selvsagt vært på alle 4 Vel, det vil si alle 8 faktisk. Fordi denne mannen leverer nemlig 2 konserter hver kveld, eller som noen kaller det: Two for the Prince of One".

Prince / /

Av Petter Aagaard // 08.08.07

I got more hits than Madonna got kids! skrek han ut til stor latter fra publikum, og han hadde så rett så rett, fordi her var det virkelig noe for alle: The old-school 70-talls Prince, Revolution-epoken, de spirituelle sent 80-talls slagerne, de litt mediokre 90-talls NPG-låtene, og noen gullkorn fra hans siste kommersielle album-trilogi, "Musicology", "3121 og Planet Earth. Heldigvis, minst mulig nytt, fordi i år så er det nostalgien som står øverst på agendaen til the funky little sex-dwarf.

Prince har nemlig forhåndsannonsert at dette er den aller siste gangen han vill spille hits som Purple Rain, Kiss, Raspberry Beret, Diamonds & Pearls osv. (Forøvrig en uttalelse han også gjorde i 1993, så ikke hold pusten folkens.) Som PR-marketing er jo dette genialt, folk i alle aldre springer å kjøper billetter, men det er også her de svake punktene kan dukke opp. Til og med Prince kan bli en blek kopi av seg selv hvis han slenger ut hit-parade etter hit-parade. Begrepet medley har aldri hatt noe funky swing på seg, men det er her Prince skiller seg ut fra mengden, som f.eks Rod Stewarts Sandefjord-gig forrige måned Prince kan nemlig plutselig stå å briljere alene på scenen med en gitar og spille i 30 minutter, så kan han sitte bak et piano en halvtime og fortrylle ut ballade etter ballade, kun akkompagnert av seg selv. Så kan det brytes ut i en og en halv times funk-marathon, hvor folk hopper opp å danser på scenen. Folk hyler febrilsk det sekundet de kjenner igjen låtene, så man kan på en måte si at den viktigste jobben ble allerede gjort da han satt i studio for 20 år siden å skrev låtene

PRINCE: Scenen er i midten, formet som hans symbol.

Sannheten er likevel at når denne mannen tar sin tid på en låt, da kan man virkelig nyte det å sitte sammens med 19 999 andre publikumere og vifte armene sammens i harmoni. Låter som Shhh, Pink Cashmere og Anotherloverholeinyohead er virkelig musikalske mesterverk som står på egne ben, og som han er utrolig flink å ta sin tid på, og ingen av dem er blant de 10 største hittene, men det er med dem han treffer bl.a. musikerne i salen. Prince er tross alt til syvende og sist, en musikers musiker.

Å velge hvilke coverlåter man skal spille er også en utfordring, spesielt siden man har skrevet så mye bra selv. Men man går ikke noe gal vei med en allsangversjon av Come Together i Michael Ruff sin drakt, den noe overaskende "Play that funky music white boy" av Wild Cherry, eller Gnarls Barkleys Crazy (som en oppvarmer til hans egen "Lets Go Crazy"). Eller når Nothing Compares 2 U begynner (som han for øvrig skrev selv) da er det bare å begynne å synge med for fulle mugger "You can't handle me!" skriker han på vei av scenen. "I got too many hits!"

PRINCE: Omringet av "The Twins".

Hans 14 manns sterke superband er virkelig noe å få med seg. Vanskelig å fremheve noen her, det blir som å favorisere sine egne barn, men det er noe utrolig magisk med pianisten Renato Neto (for øvrig den eneste hvite i bandet) og selvsagt den legendariske Maceo Parker på saxofon. Det ser ikke ut som disse gutta er på jobb, fordi de har det så utrolig gøy, alt er så lekende lett, og dette smitter av på publikum. Prince er for øvrig den eneste gitaristen i bandet, så det blir mye briljering på både rytmebitene og soloene.

Encore er også et begrep Prince elsker å tulle med. Han har ikke 2, men 4 Kanskje 5 på det meste. Det morsomste var likevel på premierekvelden, da han avsluttet etter ca 3 timer, lysene gikk på, sceneteknikerne begynte å rigge ned, og etter ca 30 minutter, da rundt 12 000 stk hadde dratt hjem, da kom han plutselig tilbake og spilte 5-6 låter til på gitaren, i full belysning. Da fikk vi oss en liten halvtimes ekstra show Låter som kan nevnes: Helversjoner av klassikere som "Raspberry Beret" og "Sometimes it snows in April". Helt fantastisk!

AFTERSHOW: Hvor absolutt alt kan skje.

Aftershowene er virkelig et kapittel for seg selv: I nattklubben IndigO2 (rett vedsiden av O2 Arena) var det 2500 heldige tilskuere hver kveld som fikk oppleve artister som Candy Dulfer, Dr. John, Nikka Costa og spanske Grupo Fantasma. Prince var aldri langt unna scenen, og var av og til på scenen i 3 minutter og spilte gitarsolo, og andre ganger 3 timer og spilte alt han kom over. Dette er alltid høydepunktene for Prince-fansen, fordi det er her han jammer på låter av bl.a. Stevie Wonder, Sly & the Family Stone, Carlos Santana, og ikke minst, hans egne uutgitte låter, som kun er tilgjengelig på div bootlegs. Han bryr seg ikke om hva vi kan, men hva vi er villig til å lære, og bra er nå det.

INGEN TVIL: Mannen kan spille trommer.

Man lurer kanskje på grunnene for at undertegnede drar på hele 4 Prince-konserter (+ 4 aftershows). Vel, de er mange og varierte, men hovedgrunnen er nok at Prince selv lovte på hans pressekonferanse for 2 måneder siden at han ville at fansen skulle se flere av konsertene, fordi ingen kvelder ville bli like. Akkurat der kan man trygt si at han har holdt sitt ord, fordi han har øvd inn 150 låter til de 21 konsertene slik at publikum vil få høre et forskjellig repertoar hver kveld. (Med unntak av Kiss og Purple Rain så klart, som dukker opp på hver konsert.)

For å fatte meg i korthet (!) så er konklusjonen enkel: Den nye plata (som for øvrig alle 20 000 får gratis ved inngangen) er helt grei, men når Prince rocker scenen, ja da er han GREAT. Det er faktisk 17 konserter igjen, og mitt personlig råd er å ta deg en weekend-tur til London (han spiller ikke noen andre steder i Europa), og få med deg denne store, musikalske opplevelsen, (billetter finnes på eBay) fordi hvis dette er siste gang han spiller alle hitsene, vel, then you'll be missing out. Undertegnede er overbevist, og skal tilbake igjen en uke i september

Del på Facebook | Del på Bluesky