Prince: Planet Earth

Da er nok en gang den lilla prinsen tilbake. Mannen du enten elsker eller hater. ”Theres no middle ground to this guy” sa Eric Clapton for 15 år siden, når han ble spurt om hva han egentlig syntes om Prince. Vel, det samme kan sies om hans siste album ”Planet Earth”, som allerede finns i over 3 millioner hjem, over en uke før det offisielt er i salg i platebutikkene…

Av Petter Aagaard // 17.07.07

Denne gangen er det med den engelske avisen Mail on Sunday. Hans nye CD ”Planet Earth” er med i alle 3 millioner eksemplarer av søndagsutgaven. (!) Dristig? Ja… Smart? Uten tvil… Med dette er han nok en gang først ut til å prøve nye veier å nå lytterne på. Fansen er kjempefornøyd og platebransjen blir bare mer og mer frustrert. Det har gått så langt at den engelske avdelingen av Columbia Records har måtte avlyse distribusjonsavtalen, og smart var nok det. Fordi hvem kjøper vel plata for 180,- kroner i platebutikken, når de kan kjøpe den for 14,- kroner en uke før utgivelsesdato og på toppen av det hele, få med en avis på kjøpet?

MAIL ON SUNDAY: Lyst på en CD for 14,- kroner?

OK, nok om alt det administrative. Til syvende og sist, så er det jo musikken det handler om, den bør få stå på egne bein og snakke for seg selv, så nå tar undertegnede en reise inn i Prince sin ”planet”, låt for låt, og prøver å komme fram til en konklusjon.

Åpningslåten ”Planet Earth” viser at Prince er endelig tilbake med gitaren, ”rock-style”. (Noe mange har savnet siden ”Purple Rain” i 1984.) Låta har en ”anthemic” atmosfære som han har vært innom før under ”Diamonds & Pearls” epoken i 1991, og dette er nok den stilen mange av hans hvite fans over 40 år kommer til å trykke til sitt hjerte. Stemningen er satt, og man forventer mer rock.

Heldigvis så får man akkurat det, med førstesingelen ”Guitar”, en rockete poplåt som kommer til å fenge de fleste, selv om gitarriffet er skremmende lik "I Will Follow" av U2. (Sikkert noe Prince ikke er klar over selv, da ryktet har seg slik at han ikke hører på noen annen musikk enn sin egen.) Teksten er lite nyskapende, fordi her synges det om det samme gamle: Damer, fester, og hans gitar. En del av koringen er rippet rett fra hans egen ”Chaos & Disorder” fra 1996, men det er vel lov å plagiere seg selv… Er det ikke?

PRINCE: Bryr seg ikke om hva andre tror.

Med ”Somewhere Here On Earth” roes det helt ned med en sensuell jazzy ballade og fantastisk mute-trumpet med en liten Miles Davis-twist i mixen. (Han var for øvrig en tidligere mentor av Prince, og de jobbet en del i studio sammen i 1987.) Dette er veldig behagelig å høre på, og hans vokal minner om de spirituelle øyeblikkene på "Parade" fra 1986.

”His Purple Highness” klarte ikke å holde seg unna gitaren lenge, fordi med ”The One U Wanna C” er det nok en gang full gass med country-inspirert rock (og funky bass). En stil han nesten ikke har rørt siden ”Sign O the Times” i 1987. Dette ville vært et veldig smart singlevalg, fordi for hver gang denne spilles, det bedre blir den. Lukter jeg litt Wendy & Lisa kollaborasjon her?

Bare tittelen på neste låt, ”Future Baby Mama” sier at vi nå er ”in for a royal treat”. Dette er suveren eklektisk R&B slik som bare Prince kan produsere det. Med en gammel 80-talls Linn Drum trommemaskin, engle-harmonier, saftig bass og småelementer fra den gode halvdelen av "Batman" soundtracken fra 1989, så kan ikke denne melodien gå galt. Spilles denne på radioen i en nær framtid, så er det i alle fall ikke noe fare for kollisjoner, fordi dette er Barry White på helium.

Det er en viktig regel å alltid ha 2 romantiske låter etter hverandre, og med ”Mr. Goodnight” så brytes den ikke. Med en liten ”bob yo’ head” rytme så rapper Prince igjen, heldigvis med bedre resultat enn hans tragiske forsøk tidlig på 90-tallet. Han får også besøk av Marva King, en flott soulsangerinne han jobbet en del med i 1998, og sammen så skaper de en feel-good atmosfære. Ikke noe å skrive hjem til mor om, men godkjent.

Prince blir en moden romantiker (han er jo 49 år nå) og hopper bak pianoet på ”All The Midnights In The World” og synger litt bibelskt (hvis det er et ord?) om kjærlighet. Med flotte West Coast harmonier så bygger låten seg opp, men låten er dessverre smertefull kort (bare så vidt over 2 minutter), men kanskje jeg tar feil. Kanskje ”less is more”… Det får du bestemme.

Alt er tilgitt uansett når Prince funker opp sjappa med den fantastiske ”Chelsea Rodgers”. En suveren disco-funk låt med full blås og energisk beat. En sjanger han forsåvidt ikke har vært innom siden hans debutalbum ”For You” fra 1978. En fantastisk groove, som hvis du slower ned 3 hakk forvandles til en sløy reggea-låt. (Bare test det ut, hvis du har en slik CD-spiller.) Med sjelfull koring av selveste Mavis Staples fra The Staple Singers (som han forøvrig jobbet med tidligere på 2 av hennes soloprosjekter på 80 og 90-tallet) så kan ikke denne låten gå galt. ”Funk” er jo den sjangeren har kanskje mestrer aller best, og man merker nå at det burde faktisk være flere slike dansbare låter. Uten tvil, undertegnedes største høydepunkt på hele albumet.

Prince i et nøtteskall… Å hoppe fra ekstatisk funk til trist rock, fordi med ”Lion Of Judah” er stemningen snudd helt rundt på 2 sekunder. Uten tvil en låt som må vokse på deg, først og fremst på grunn av et meget fengende refreng og noen fantastiske gitarsoloer. En ting skal sies: Mannen kan skru lyd.

Prince avslutter albumet on a happy note, med ”Resolution”, en liten psykedelisk Woodstock trall som man kan synge med på. Har ”His Royal Badness” plutselig blitt en alternativ hippie? Vel, det er ikke enkelt å vite, men at vi har med en moden Prince å gjøre er det ingen tvil om.

Han overrasker kanskje ikke så mye på den musikalske siden denne gangen heller. Det har han vel strengt tatt ikke gjort siden 2001, da han ga ut sin Jehovas Vitner hyllest ”The Rainbow Children” på et lite independent selskap ved navn Redline Entertainment. (Den solgte visst ikke mer enn ca 300 000 eksemplarer på verdensbasis.)

PRINCE: Smiler hele veien til banken.

Prince har en tendens til å prøve å komme seg gjennom så mange sjangre som mulig på kortest mulig tid. Det er vel like fascinerende som det er frustrerende. Og man skulle kanskje tro at med et album med tittelen ”Planet Earth”, så burde det ligge noe dypt konsept-lignende tema i bunnen, men det klarer ikke undertegnede å finne. Det går mye på det samme: En 49 år gammel popstjerne som fremdeles ikke er gift, ingen barn, bare mange elskerinner, og et helt bibliotek fult av religiøse bøker. Jeg lukter også en liten bedreviter-tendens i noen av tekstene, så jeg må bare spørre: Er dette bare en musikalsk versjon av Al Gores dokumentar ”An Inconveniant Truth”?

Dette blir altså ikke den Prince-plata som får mest spilletid i stereoen om 10-15 år, så noe ny ”Purple Rain”, ”Parade” eller ”Sign o the times” er det nok ikke. Den kommer dessverre heller ikke til å rekruttere noen nye fans med det første, men det spiller kanskje ikke noe rolle, da den allerede er ”solgt” i over 3 millioner eksemplarer i England alene, og da er ikke de nærmere 300 000 utsolgte konsertbillettene Prince skal ha i London i august og september telt med. (De som er på konsertene, får nemlig også et eksemplar av "Planet Earth".)

Prince rir som vanlig sin egen bølge, og dette albumet kommer nok til å få mye god kritikk, men kanskje mest fordi den har blitt hypet opp så mye disse siste månedene, og fordi det er plutselig "in" å like Prince igjen. Uansett, så spiller det ingen rolle, fordi undertegnede skal på 6 av de 21 London-konsertene Prince har i august og september, og det kommer uansett til å bli en mye større opplevelse enn å sitte i stua å høre på en plate... Konklusjonen er altså: Se han live!

So stay tuned…