Bruno Mars på autopilot, men dette kan han!
Bruno Mars er kjent for å bevege seg uanstrengt mellom sjangre og tiår, og med den nye låten «I Just Might» plasserer han seg igjen trygt i et landskap av funk, disco og solfylt pop.
Låten er lett på tå, full av falsett, håndklapp og et drivende groove som umiddelbart gir assosiasjoner til strand, sommer og rulleskøyter. Det er også nettopp her mange vil kjenne igjen Bruno Mars på sitt mest typiske.
Likhetene med tidligere låter som «Skate» og «Treasure» er tydelige. Den samme retro-inspirerte bassgangen, de stramme gitarene og den nærmest uunngåelige disco-feelingen går igjen.
«Treasure» var i sin tid en åpen kjærlighetserklæring til 70-tallets funkpop, mens «Skate» lente seg tungt på tidlig 80-talls boogie. «I Just Might» føles som et naturlig tredje kapittel i denne lille trilogien: en videreføring, snarere enn et brudd. For fansen er dette trolig akkurat det de ønsker, nemlig mer av det som allerede fungerer.
Samtidig har låten noen nesten skremmende likhetstrekk med eldre popklassikere utenfor Bruno Mars-katalogen. Det er vanskelig å ikke tenke på «I'm Walking on Sunshine» av Katrina and the Waves, både i tempo, durstemning og den konstante følelsen av ubekymret glede. I tillegg kan man ane slektskapet med «Move Your Feet» av Junior Senior, særlig i måten rytmen pusher låten fremover og inviterer til dans uten motstand.
Dette er likevel helt okey. Popmusikk har alltid bygget på gjenkjennelse, referanser og sirkulerende ideer. Det er lov å kritisere, men musikk er også matematikk: skalaer, rytmer, akkorder og mønstre som til slutt må kombineres på nye, eller i det minste litt annerledes måter.
Når man har brukt over hundre år på å skrive millioner av poplåter, er det i praksis matematisk umulig å lage noe som ikke ligner på noe annet. «I Just Might» er derfor ikke et tegn på idétørke, men et bevis på at Bruno Mars fortsatt behersker popens evige formel.
Del på Facebook | Del på Bluesky