Bruno Mars ber om én dans til

Det mest slående med «The Romantic» er ikke hva Bruno Mars gjør. Det er hva han lar være å gjøre.

Av Petter Aagaard // 27.02.26

Samarbeidet med superprodusent D'Mile er nok en gang avgjørende. Der «24K Magic» var 90's New Jack Swing/80's Funk og Silk Sonic dyrket 70-tallets eleganse, går «The Romantic» enda lenger bakover. Lydbildet er gjennomført varmt med blåserrekker som puster, strykere som ligger mykt i bakgrunnen, og gitarer som slynger seg forsiktig rundt vokalen. Alt er veldig varmt og fint.

Albumet låner tydelig fra klassisk soul og doo-wop, særlig den myke «sweet soul»-tradisjonen. Til og med estetikken rundt prosjektet, med roser, monokromt uttrykk og lowrider-referanser, peker i samme retning. Det føles imidlertid ikke som cosplay, men som et miljø han har valgt å tre inn i med respekt.

Tematisk kretser platen nesten utelukkende rundt kjærlighet. Men ikke den ironiske, punchline-drevne kjærligheten Mars ofte har lekt med tidligere. Nei, her er tonen mer alvorlig, selv når han smiler.

Åpningen «Risk it All» setter standarden med store løfter. Han vil gi alt, ofre alt, krysse alle grenser. Det er vakkert, men også litt svevende. Mars er jo en mester i den storslåtte erklæringen, men her savner man faktisk de små detaljene som gjør løftene troverdige.

Men i «Cha Cha Cha» er han tilbake i sitt mest karismatiske modus. Klubben, rytmen, det selvironiske overskuddet. Han synger med et glimt i øyet, balanserer mellom parodi og ekte sjarm. Bruno Mars har alltid forstått underholdningens kraft.

Førstesingelen «I Just Might» bygger videre på den lekne energien. Den er dansbar, med linjer som blander forførelse og humor. Det er lett, effektivt og 100% Bruno.

Det er imidlertid når han skrur ned maskineriet, at dette albumet virkelig får vise sin tyngde.

«God Was Showing Off» tar smigeren til nesten mytiske høyder. Han beskriver henne som et guddommelig mesterverk, en engel blant mennesker. Produksjonen holder det jordnært og varmt, noe som redder låten fra å tippe over i det pompøse.

I «Why You Wanna Fight?» slipper han noe av kontrollen. Han innrømmer feil, søker forsoning, prøver å redde noe som er i ferd med å sprekke. Her er det mindre show og mer menneske. Det gir sangen en emosjonell troverdighet flere av de tidligere sporene faktisk mangler.

Albumets sterkeste øyeblikk kommer uten tvil med «Nothing Left». Her er han helt alene. Ordene «I love you» har mistet sin effekt. Produksjonen er nedstrippet, stemmen bærer mer sårbarhet enn tidligere. Det er virkelig i slike øyeblikk Mars fremstår mest overbevisende. Når han ikke kan gjemme seg bak sjarm og koreografi.

Avslutningen «Dance with Me» fungerer som en stille epilog. Han ber om én dans til, ikke som entertainer, men som partner. Stoltheten må legges bort. Det er en moden erkjennelse fra en artist som ofte har hatt full kontroll på scenen.

«The Romantic» er et meget stramt album på ni spor, uten unødvendige avstikkere. Det er tydelig gjennomtenkt, både musikalsk og estetisk. Samtidig kan det oppleves nesten for kontrollert. Bruno Mars er så teknisk dyktig, så komfortabel i dette uttrykket, at risikoen av og til uteblir. Tekstene holder seg ofte på et universelt plan. Vi får følelsene, men sjelden detaljene som virkelig skjærer.

Likevel er det vanskelig å ikke la seg imponere. Stemmen hans er fortsatt blant popens sterkeste instrumenter. Han er fleksibel, presis og som tidligere nevnt, full av varme.

Dette er ikke en revolusjon. Det er en raffinering.

Bruno Mars har passert 40 og virker mindre opptatt av å bevise noe. «The Romantic» føles som en artist som vet hva han kan, og som velger å gjøre alt med en deilig ro. Det er kanskje ikke hans mest spektakulære album, men det er absolutt et av hans mest helhetlige.

Og når han ber om én dans til helt på slutten, så tror du på ham. Ikke fordi han roper høyest, men fordi han endelig hvisker.