Cyan Kicks rocker!

Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Første møtet mitt med Cyan Kicks var da de spilte på Rockefeller i mai i år, og da lovte de ei skive senere på året. Og jammen kom det ikke ei sjarmerende skive. Likhetstrekkene med Blind Channel er mange, som at de gir ut ei ny skive annethvert år. Dette er fjerde utgivelsen til finnene som har holdt det gående siden 2016.

Om du liker Blind Channel, The Rasmus eller Bring Me The Horizon vil du digge denne skiva. Finsk poprockmetall er ganske enkelt genialt. Vokalist Susanna Alexandra, gitarist Niila Perkkiö, bassist Leevi Erkkilä og trommis Pietari Reijonen er en energipille på scena, og jammen har de ikke greid å lage ei skive med like mye energi.

Etter konserten laget jeg selvfølgelig ei spilleliste med deres tidligere utgivelser. De tre første skivene er litt mer ujevne, men jeg synes at med «Come Hell, Come High Water» har de virkelig blomstret. Dette er rett og slett ei skikkelig kul skive.

Stemmen til Susanna Alexandra gir skiva det lille ekstra det trenger. Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!

Jeg var skeptisk – men de har fått til en fantastisk cover av «Alone» (Heart, 1987). Noe helt annet enn originalen, og det funker.

«Dancing with Demons» - jeg har danset med mye demoner i mørke skauer. Jeg har en tendens til å ikke komme meg ut i skauen før det nærmer seg solnedgang, og det er enklere å gå i halvmørket enn å huske hodelykt.

Rett og slett ei søt liten skive, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Låtliste: From the Bottom of My Heart // Echo // Middle of a Breakdown // I LOVE U2 // Welcome, Darling // Don't you say I didn't warn you // Flowers // Come Hell, Come High Water // Alone // Dancing with Demons


Del på Facebook | Del på Bluesky

Cyan Kicks – energisk finsk popmetall

(05.05.25) Finsk rock er ikke som annen rock. Klassisk skolerte cellister speller Metallica råere enn Metallica (Apocalyptica), og i finsk MGP (eller Uuden Musiikin Kilpailu som det heter på godt norsk) finner vi band som The Rasmus, Blind Channel og Cyan Kicks. Årets første, gigantiske overraskelse for min del.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.