Blind Channel innfrir igjen
Andre mars tjuetjuetre. Blind Channel hadde knapt gått av scenen og tonene til «Backstreet’s Back» ljomet over PAen før jeg begynte å glede meg til neste konsert med dem. Det var første gang jeg så dem, på John Dee, rett og slett ved en tilfeldighet (jeg hadde ingen andre konserter den uken), men min første tanke da de var ferdigspilt var at dette må jeg se igjen.
Blind Channel / John Dee / 26.04.24
I året som har gått har jeg storkost meg med gamle skiver, nye singler, løfter om nytt album og så «Exit Emotions». Eposten om at de skulle spille i Oslo rakk knapt åpnes før jeg ba om akkreditering. Egentlig er det farlig å glede seg så mye som jeg har gjort. Tenk om jeg blir skuffet? Faren for det er rimelig stor, tross alt.
Kollegaen viser frem setlisten fra kvelden før. «Tjue låter og de avslutter med Dark Side!» juhu! Eller, altså, det er faktisk først når jeg sitter og skriver at jeg har fått med meg at «Dark Side» er låta de deltok med i MGP i 2021. Sakte men sikkert fylles salen av – hovedsakelig kvinner, igjen. Rimelig mange flere enn i fjor, men fortsatt nesten bare damer (og kø på doen). Dersom MGP-deltakelsen er grunnen til at det er så underlig publikumssammensetning er det synd. Dette er et band som hadde fortjent fullt hus.
Rock Band From Hell har gjort jobben som support, men brølet som kommer fra salen når banden går på scenen – det skyldes de seks som nå inntar plassene. Gutta gliser. Stemningen er elektrisk før de har spilt en eneste tone. Velkomsten de får av publikummet, det er det som frister band til å komme tilbake år etter år, tror jeg. Jeg er helt klart ikke den eneste som er der for andre gang.
«Most bands start playing for fame and fortune. We started Blind Channel to fight the demons in our head»
Fritt oversatt: «De fleste band begynner å spille for å bli rike og berømte. Vi startet Blind Channel for å kjempe mot våre egne demoner». Dette kommer veldig godt frem i tekstene deres, men jeg synes det er så ufattelig viktig med band som ufarliggjør stigmaet rundt mental helse. Jeg synes jo at «Black Hole» er en av de viktigste låtene som ble gitt ut i fjor.
Blind Channel blir titt og ofte sammenlignet med Linkin Park, og det er veldig mange likhetstrekk, både genremessig og i tekstene – men det var ingen som skjønte (eller ville skjønne) at Chester Bennington sleit. Den oppvoksende generasjon har mange gode rollemodeller der ute, folk som viser at ved å være åpne og ærlige om sine uperfektheter og utfordringer så fratar de mobberen alle våpen. Hvem gidder vel å erte noen fordi de har tretten fingre om vedkommende skryter av det? Sjøl har jeg et motto som er rimelig enkelt: «Du kan bare såre meg om jeg gir deg den retten, og den har jeg forlengst tatt fra deg.»
Av og til lurer jeg på om jeg noensinne kommer til å bli blasert av all den bra musikken jeg får se og høre. I går fikk jeg bekreftet at jeg er langt unna den faren. Dette var kosekveld fra første sekund. Blind Channel i fjor var fantastisk rått – i går var de enda mer – av alt. Ikke minst fordi jeg har hørt på diskografien deres «noen» ganger i året som har gått, og når du hører introen til ei låt som er råfet på skive og du vet at den kommer til å bli tusen ganger bedre live fordi dette er et av de kuleste livebandene som finnes – luksus!!!
Selvfølgelig ble jeg ikke skuffet. Snarere tvert imot, jeg tror kanskje det er på tide å møte min Ministryvenninne i Finland neste gang de spiller på en større konsertsal. Ønsket om å se dem på en større scene ble ikke akkurat mindre av denne konserten. Jeg har nesten lyst til å fly til Tampere på lørdag for å se siste konserten på turnéen, bortsett fra at da rekker jeg antageligvis ikke tilbake til Sentrum Scene for å se VV som jeg også har gledet meg til å se igjen siden i fjor.
Finsk uke? Melike! Jeg mistenker at årets Topp fem konserter blir utvida til minst ti. Sannsynligvis blir det flere finner der. Blind Channel, VV og Apocalyptica i høst. 22 Pistepirkko til sommeren. Det eneste som mangler er The Rasmus.
Jeg har som sagt spilt diskografien til Blind Channel forlengs og baklengs og sideveis og på repeat et par ganger det siste året. Utviklingen deres fra første skiva er rimelig interessant. De har vært innom en del forskjellige genre; av band jeg gjenkjenner finner jeg Rage Against the Machine, HIM, Muse, Linkin Park, og masse andre band jeg har på tungespissen. Jeg synes de har greid å utvikle en egen sound på siste skiva (vi fikk hele skiva på konserten) og jeg gleder meg like mye til neste skive som neste konsert.
Fotografen mente «Dette er bandet som virkelig røsker til liv i lokalet … hadde min gamle bestemor med gebiss deltatt på denne konserten så hadde nok hennes gamle gebiss røska seg vei ut og havna i nakken til publikumern foran dem og gitt dem en skikkelig stjernesmell og whiplash attpå.» og jeg er selvfølgelig helt enig.
Det kokte foran scenen. Det kokte i hele lokalet. Jeg tror at alle kunne alle tekstene der, for det var massiv allsang – som vokalistene Joel Hokka og Niko Moilanen visste å sette pris på. Mikrofonene ble døtta ut over salen flere ganger, mens de gliste stort. Gitarist Joonas Porko steppet inn for RØRY på «Die Another Day» og gjorde en utmerket jobb.
Som sist var både Hokka og Moilanen, Porko, bassist Olli Matela, trommis Tommi Lalli og perkusjonist/sampler/DJ Aleksi Kaunisvesi høyt og lavt gjennom hele konserten. Vi fotografene er takknemlige for at det røde defaultlyset har blitt byttet ut med hvitt – som gjør jobben vår enklere – men det er neimen ikke lett når det er så mye energi på scenen og i salen. «Vi vil ha den feteste moshpiten siden det er nest siste konserten!» og publikum tok av. «Ut med lysa!» og salen ble full av mobillys. «Vi digger dere!» brølet kunne sikkert høres inn til Rockefeller.
Og jeg må innrømme at jeg er veldig glad for at de er såpass unge – for det betyr at jeg kan glede meg til mange flere skiver og konserter. Jeg lagde en spilleliste med alle låtene de har gitt ut (de startet i 2013 og har gitt ut fem skiver hittil) og det er ingen av låtene som har blitt tuppa ut av den lista.
Ikke minst er jeg utrolig glad for at jeg rota meg inn på konserten deres i fjor. Den følelsen, av å høre tekster som sjela ikke bare gjenkjenner og anerkjenner men som setter seg og når ting er som mørkest – så kan ei låt dra deg opp igjen.
«You don't need a parachute to skydive // You need a parachute to skydive, twice»
Setliste: Deadzone // Where's The Exit // Over My Dead Body // Red Tail Lights // We Are No Saints // Phobia // Xoxo // Not Your Bro // Died Enough For You // Die Another Day // Keeping It Surreal // One Last Time...Again // Violent Bob (Deja Fu) // B.Y.O.B. (System Of A Down Cover) // Wolves In California // Balboa // Bad Idea // Happy Doomsday // Flatline // Dark Side
Del på Facebook | Del på Bluesky
Masse energi og svette - Blind Channel
(03.03.24) Etter mitt første møte med finnene på John Dee for temmelig nøyaktig et år siden, har jeg fulgt dem og gledet meg til neste skive. Jeg er veldig glad for at mine beregninger om ny skive i år holdt stikk!