Ministry, my Ministry

Denne nyutgivelsen har jeg ventet på i et par tiår.

Av Siri Bjoner // 28.03.25

Jeg vet ikke om noen annen artist som hatet sin debutskive så intenst som Al Jourgenson gjorde. Dog har han lettet litt på det hatet de siste årene, og jeg var faktisk tilstede i Chicago fredag den trettende desember tjuenitten da han signerte et eksemplar av skiva. Dette var under sleppefesten til den fantastiske boka «Ministry: Prescripture» (2019).

At jeg har to sider der med bilder fra Quarten i 1996, og at det endte opp i anmeldelsen i Kerrang! er vel min ultimate bucketlistgreie.

Uncle Al lovet at han ville signere «nesten hva som helst» om noen donerte $1000 til et veldedig fond i regi av ishockeylaget Chicago Blackhawks. «Nesten» hva som helst, bare ikke den skiva. Men Al var i godt humør, signerte skiva istedenfor å knuse den, og siden har han varmet bittelitt opp til tanken om at debutskiva kanskje ikke var så grusom likevel.

Ellevte mai tjuetjuefire i Pasadena, California, på Cruel World-festivalen, spilte de «Work For Love» og åtte av låtene som havnet på denne skiva. Flere av låtene ble spilt live for første gang siden 1984-1987. En smått legendarisk dag for de tilstedeværende og et håp om at flere skulle høre disse i ny versjon.

Ryktene har florert om ei sisteskive med Paul Barker, men så kom denne først. Ekornskiva. Den enkle forklaringen på tittelen er så intern at de færreste skjønner den, så stikkord her er landlig eiendom, store mengder trær og busker og ville dyr, og absolutt alle lommene til Al hadde peanøttrusk. Tittelen er enda mer intern, men den historien passer ikke på trykk.

I motsetning til Al har jeg alltid hatt et greit forhold til Ministrys synth-karriere, men jeg innrømmer gladelig at jeg er takknemlig for at «The Squirrelly Years Revisited» er et utvalg låter fra 1981 til 1987. Fire fra «With Sympathy» (1983), tre fra «Twitch» (1986). Resten er uutgitte låter eller sjutommere, og selvfølgelig sjutommeren «All Day»/«Everyday Is Halloween» (1985).

Reutgivelser er i vinden som aldri før. Noen skiver får en full revamping, som Laibachs «Opus Dei». Andre får nyinnspilling som Paradise Losts «Icon 30». Jeg skal ikke nevne reutgivelsene jeg har lidi meg gjennom som absolutt ikke har vært verdt bryet.

Men Ekornskiva, altså. Som jeg fikk samme dag som tre ekorn lekte seg i krattet ved siden av huset mitt. Jeg hadde ingen usaltede peanøtter til dem, dessverre, men det så ut som de koste seg nok som det var. Dessuten har jeg tidligere prøvd å gi dem både peanøtter og alkoholfritt øl uten at de sluttet å kaste kongler på meg.

Og jeg gikk gladelig ut i skauen for å nyte Uncle Als mest lekne skive. I tilfelle du lurer: Han har hatt det sjitkult med å velge ut låter og mixe og mastre og velge designtema og er storfornøyd med resultatet. Jeg var litt skeptisk, det skal jeg ærlig innrømme. Opptaket fra Cruel World var litt som forventet, og jeg håpet i grunnen at denne samlingen kun ville bestå av remastrede og omorganiserte låter.

Jeg er kanskje muligens litt inhabil, men: Dette har blitt ei utrolig kul skive. Låtutvalget er perfekt. Dette er nok de beste Ministrylåtene fra åttitallet, frem til «The Land Of Rape And Honey» (1988), som markerte et endelig farvel til synthrock, over til industrialsynth. De må ha funnet frem tejpene som ble spilt inn og mastret fra råopptakene, for det er mange elementer her som ikke var med i tidligere utgivelser. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg nesten lurt på om dette var nyinnspillinger.

Instrumenter og dybde som ikke var på originalutgivelsene. Selv «Everyday Is Halloween» som har vært utgitt i utallige varianter kommer her i ny og friskere variant. Frisk er et godt stikkord her. I tillegg til at låtene har blitt tyngre, seigere, mer av alt. Ærligere.

Jeg vet ikke om noe annet band som har gått gradene fra synthpop til thrashmetall og dratt med seg røttene hele veien. At synthband utvikler seg, er Depeche Mode det beste eksempelet på, men uten denne massive omveltningen til Ministry hadde det ikke vært noen «Pretty Hate Machine» (1989), og hvor kjedelig hadde ikke verden vært uten Nine Inch Nails?

Hvisomattedersomatte. Om jeg ikke hadde falt for Gary Numans «The Pleasure Principle» (1979) som førte til Depeche Mode-kjøret, hadde jeg ikke foreslått «With Sympathy». Som ble produsert fordi Arista ville ha et band som minnet om Depeche, Human League og Duran Duran. Al var ikke veldig glad for å bli «lurt» inn i en avtale og endte opp i Wax Trax! sammen med sine nye kompiser i Front 242 som resulterte i det fantastiske diskobandet «The Revolting Cocks» aka RevCo (med Trent Reznor).

Hvisomattedersomatte er bare teit, synes jeg, bortsett fra musikken den har sendt meg.

Ja, jeg blir nostalgisk når jeg tenker på hvilken betydning Ministry har hatt, både for musikere i mange genre, men også på min egen musikalske reise. Lou Reed/Velvet Underground og Ministry er nok de artistene som har hatt mest betydning på hvem jeg er i dag, helt uavhengig av musikkbehov.

Ekornskiva har blitt et viktig musikkhistorisk verk, synes jeg. Jeg regner med at den vil få mye hat fordi den er som den er, men for de som ikke er så nøye med titler og genre og hva som er hipt, er dette rett og slett ei kul skive.

Dette er nyutgivelsen jeg har ventet på i et par tiår, den skuffer overhodet ikke, og dette er min helt fullstendig objektive oppfatning om denne skiva.

Låtliste: Work For Love // Here We Go // All Day // Everyday Is Halloween // Revenge // I'm Not An Effigy // I'm Falling // Same Old Madness // I'll Do Anything For You // Just Like You // We Believe // Over The Shoulder