Front 242 og to tredjedeler
“Fyttikatta de spilte 'Headhunter' og den var så forbanna hard og tight og rå og publikum var så totalt med og nå kan jeg dø lykkelig!!!!” burde egentlig være tilstrekkelig å skrive. Jeg hadde på en Ministry t-skjorte fordi jeg syntes det passet. Har man på noe som helst vis vært innom EBM, industrial, synth, dark wave, kalldethvaduvilelektronika, bør disse to setningene fortelle hvilket band det er snakk om.
Front 242 / Rockefeller / 02.11.23
Hvilket fantastisk bøttelisteår for meg. Først får jeg endelig sett Depeche Mode live og nå Front 242. Visstnok er det bare tredje gangen de spiller i Norge, i 1997 jobbet jeg vel sjøl på en annen konsert og i 2008 var jeg på jobb i Imatra, Finland. Jeg traff deres “Mr Fixit” før konserten, og han fortalte at de nesten hadde måttet avlyse fordi “vær i Belgia” og de hadde landet på OSL 1815 og dørene skulle åpne 1900. Heldigvis var marginene på min side i kveld!
Har sjøl hatt noen opplevelser med band som er forsinka til konsertsted, og jeg var evig takknemlig for at dette er et lettvekterband. Fysisk, altså. Det er ingenting ved musikken til Front 242 som er lettvektig. Sammen med band som Kraftwerk anses de for å være pionerer for EBM (electronic body music), og innflytelsen deres i industrialmusikkens utvikling er uomtvistelig.
Vi står der og venter i spenning. Scenen har minimalt med lys. Ut kommer Jean-Luc De Meyer og Richard Jonckheere aka Richard 23 med hver sin lommelykt som de behandler som glow sticks og drar i gang med “First In/First Out”. Men hvor er Tim Kroker? Trommestativet står der, ensom og forlatt.
“Trommisen vår er syk, men heldigvis er alt programmert så da spiller vi konsert likevel! Vi hater å måtte avlyse!” - det er mange fordeler med å være elektronicaband. Belgierne har holdt på marginalt lenger enn Nitzer Ebb og selv om de er gode kompiser (derav fellesturneen) så er dette noe helt annet. Det synes (dessverre) på publikum, for mange har forlatt Rockefeller før det jeg anser for å være hovedattraksjonen går på.
Det gjør meg ingenting. Når man vaser rundt med ryggsekk med kamerautstyr er det veldig greit å ha “litt ekstra plass” å danse på. Så får man bare satse på at noen er snille og poster setlista, for jeg er alt, alt, alt for opptatt med å kose meg. Bortsett fra “Tragedy >For You<” (utgitt oktober 1990) er alle låtene fra 80-tallet, og hvilket fantastisk tiår det var for EBM! Dette låter like bra i dag som da, så det er overhodet ikke nødvendig å spille nyere greier.
De Meyer og Jonckheere kommanderer, og vi adlyder villig. Igjen blir jeg slått av hvor mye mer energi “godt voksne” artister har i forhold til det de yngre gjerne fremviser. Jonckheere er en ungsau med knappe 60 år mens De Meyer har bikka 66, men de er høyt og lavt på scenen konstant, vokalen er like intens og rå som den alltid har vært og jeg håper de fortsetter å kreve at vi hopper, danser og veiver med armene i mange flere år.
Noen band må stadig fornye seg for å holde interessen i live. Front 242 trenger ikke det. Vi vil danse til det vi har danset til i 30+ år, og vil fortsette med det til vi havner i rullestol. Wax Trax! Records la kanskje ned i 2001, men arven deres lever videre i fullt monn og identiteten til det legendariske Chicago-miljøet er så sterk at unge fans som hører bare ei låt med ett WT-band, raskt havner fullstendig “på kjøret” med hele diskografien.
Den dansende venninna skrev “i går fikk jeg to for én!” og jeg er helt enig. Vi er litt uenig om hvilke to, da, for meg ble det Rein og Front 242 - og jeg tror kanskje hun glemte at det var tre artister, men vi er heldigvis enig om å være uenige.
Bøttelistekonsertønskelista blir stadig mindre, men Richard 23 figurerer fremdeles på den. Dét hadde vært luksuskonsert, det!
Setliste: First In/First Out, Take One, Funkahdafi, Quite Unusual, Commando Mix, Operating Tracks, Tragedy >For You<, Headhunter, Welcome to Paradise
Del på Facebook | Del på Bluesky