Ryan Adams - på godt og ondt
En delt opplevelse, for å si det forsiktig. Du går ikke uberørt fra en konsert med Ryan Adams.
Ryan Adams / Oslo Konserthus / 15.03.25
"Heartbreaker 25"-turneen startet i Bergen fredag. Lørdag 15. stod Oslo Konserthus på turnélista - solo og for en stor del akustisk. Det ble en merkelig konsert fra den uttrykksfulle sangeren. Han er også en rimelig kapabel gitarist og pianist, og konserten er delt inn i to separate deler. Det var både ukomfortabelt og ubehagelig å høre noe av mellomsnakket. Amerikaneren fremstår som et uforbederlig rasshøl. Musikalsk var det tidvis fint, uten å etterlate seg de aller sterkeste minnene - men kanskje best i del to, som ikke handlet om vår favoritt og albumet som skal feires på denne turneen.
Scenen er dekorert med sidelamper hvor man enn snur seg. Et piano, akustiske gitarer og en elektrisk. I første sett skimtes også en enkelt slagtromme som ved ett tilfelle tas forsiktig i bruk av gitarroadien.
Aller først må vi nesten ta det store spørsmålet: Skal man skille mellom kunst og kunstner? Kan man like kulturuttrykkene til usympatiske opphavsmenn eller kvinner?
Så fort Ryan Adams ankom Norge og Europa begynte historiene å komme. En person som inviterte med seg jenter på hotellrommet hvor han forventet å få oppleve trekant. Også tidligere bandmedlemmer fra hans eget Whiskeytown var unådige med oppførselen til singer/songwriteren.
I 2019 tok det helt av, og han ble "kansellert" etter et karakterdrap i New York Times forfattet av sju kvinner - deriblant eks-kona Mandy Moore og Phoebe Bridgers - som beskyldte ham for å ha trakassert dem seksuelt. Et mønster stod klart frem. Det handlet gjerne om unge kvinnelige artister han ville hjelpe frem, men som han i stedet manipulerte og utsatte for uønsket seksuell oppmerksomhet og handlinger. Nektet de å ha sex med ham ble han verbalt voldelig, hevngjerrig og trakk tilbake støtten.
Han innrømmet og beklaget etter hvert den upassende oppførselen og skal angivelig ha tatt grep for å få livet på rett kjøl.
Om ord som bot, bedring, soning og tilgivelse betyr noe fortjente han kanskje en ny sjanse? Og vi skal muligens skille mellom kunst og kunstner slik vi må for å lese Knut Hamsun med glede?
Ryan Adams var hissig, morsom og sårbar, tidvis også veldig bra, men så var det altså dette andre da.
Men den 50-årige sangeren fra Jacksonville, North Carolina gjør det ikke lett for seg selv!
I Oslo Konserthus fremstår han svært usympatisk og samtidig vel så moden for diagnoser og behandling som for ei konsertscene.
Han virker helt knekt, ensom og utstøtt, sviktet og bitter, som er fælt å være nær på, men når han får det ut i sangene kan det være hinsides bra, som ei venninne som så ham i Bergen uttrykker det.
Problematisk nok gjør disse utenommusikalske tingene det vanskelig å forholde seg til musikken og fremføringen i seg selv. I tillegg er selve fremføringen og det første settet ufokusert, med en rekke forstyrrende digresjoner og sidespor.
Når konserten skal starte, kan vi høre stemmen hans på høyt volum over høyttaleranlegget med oppfordringen om å "get hammered". Det skal også være om å gjøre å drikke seg sanseløs.
Det er en mer spak, preget nesten ugjenkjennelig mann som kommer frem på scenen. Han virker å slite mentalt, har en form for tics, sier og gjør underlige ting. Det føles som han ikke burde vært der.
Anmelder føler et slags ubehag over å være her, som om han han skaper sin egen offentlige gapestokk. Jeg er i hvert fall oppriktig bekymret for mannens mentale helse.
Det er en form for low-key folkrock med elementer av bluegrass vi fikk på det legendariske debut soloalbumet. Det enkle, spartanske oppsettet og de lavmælte arrangementene passer musikken. Stemmen hans er i sentrum, og tekstene omhandler ulike former for hjerte/smerte. Men han når likevel ikke ordentlig ut denne gangen. Manglet det noe engasjement eller innlevelse? Er han allerede lei av hele konseptet med å spille et helt album før det har startet? I hvert fall tillater han seg distraksjoner og skipper helt og holdent "Amy".
Det første settet er mer konsist og konsentrert om "Heartbreaker"-albumet, trass i at en drita full publikummer gjør alt han kan for å få amerikaneren til å endre fokus ved å ønske låter fra Adams' tidligere band Whiskeytown eller fra andre skiver i katalogen.
Ryan Adams svarer med en merkelig form for humor som ender med at han setter seg ved pianoet og improviserer frem en impromto-låt basert på dialogen med hekleren. Også i denne første etappen finner han plass til låter som ikke er med på skiva - men som burde og kunne vært det, ifølge Adams. Hvorpå han også benytter anledningen til å rakke ned på produsent Ethan Johns. Bissart nok hevder han at Whiskeytown aldri gjorde noe bra. I så fall må det ha vært demoversjonene av "Strangers Almanac"; selve albumet ble innspilt av The Heartbreakers påstår han, "i hvert fall ikke oss".
Han forteller at han er ensom og at det er vondt. Seks år har gått siden han ble skilt. Det er vondt å høre om og ellers se en artist ute av balanse.
Den tilsynelatende søte og rufsete stormvinden av et talent er omformet til noe helt annet. Vi får høre om hvor sterkt han lengter etter kjærlighet etter å ha gått singel i seks år.
Andre halvpart er musikalsk friere med mer rock og elektrisk gitar. Det fungerer vel så godt. Amerikaneren virker nå også mer tilstede i låtene, tross at uroen for at han skal briste ikke legger seg helt bort og vekk.
Del to er løsere og mindre planlagt der fokuset er mer utforskende på kutt fra hele solokarrieren og en ålreit versjon av Bob Dylans "Love Sick" og likeens Smokey Robinson & The Miracles' "Track of My Tears". "Deep cuts & surprises" som han selv benevner det. Han sier også: "Last World Tour".
Det virker som om han har fått noe beroligende i pausen. I hvert fall er det en mer balansert og konsentrert artist som møter oss nå - som også åpenlyst tar medisin på scenen. Intensiteten og lydnivået i musikken er også skrudd opp flere hakk.
- Jeg tar mine medisiner, går i terapi og hypnoterapi, forteller han, men anmelder er på ingen måte overbevist om at konserter og en omfattende turné er bra for ham og føler det såre, vonde ubehaget ved den erkjennelsen.
Så dette var kanskje siste sjanse til å se og oppleve en konsert med ham. Når musikken likevel havner noe i bakgrunnen, er det noe som ikke er som det burde være, tenker jeg.
Stadig vekk ber den lyssensitive artisten med Méniér sykdom og tinnitus om at lampene dimmes. Det er ikke så stille i salen heller denne gangen. Artisten irettesetter, og lager noen korte snutter på piano og gitar.
Han iakttar og kommenterer publikums bevegelser, om noen filmer, mister ting, beveger seg til bar eller toalett. Nyser noen, får de et "Bless You".
En emmen bismak sitter igjen i etterkant. Vi er både opprørt og bekymret for mannen der oppe på podiet.
(PS. Fotoforbud ...)
Del på Facebook | Del på Bluesky