Ryan Adams: Love Is Hell Pt.2

Ryan Adams kunne druknet seg i tusendollarsedler, men klager likevel over hvor fælt det er å bo i Manhattan, og hvor vanskelig det er å komme over ekskjæresten som bor rett i nærheten. Hvorfor i all verden flytter han ikke? Og når er det Ryan Adams ikke nettopp er blitt dumpet av en ny verdens vakreste kvinne, egentlig?

Av Anders Finslo // 10.12.03

Ryan Adams oppsøker grunner til å kunne synes synd på seg selv, og sånne typer mennesker kan jeg ikke fordra i det "virkelige" liv, og vil heller ikke bruke penger på dem i platebutikken. Det var fantastisk å oppleve kjærlighetssorgen etter Winona Ryder på "Gold" (2001), men når Ryan syteklynker like lidenskapelig om hvor kjipt det er å bo på Chelsea Hotel på Manhattan, kan man begynne å lure hvor fælt det egentlig føltes å bli dumpet av Winona.

For eksempel: "Fall through the curtains onto the bed / I'm all alone now, I can do as I please / I don't feel like doing much of anything / True love ain't that hard to find / Not that you will ever know / Would you leave for awhile? / Please do not let me go" ("Please do not let me go").

En stor låtskriver

På den andre siden er det misnøyen og skjevhetene som gjør "Love Is Hell pt.2" til årets sterkeste Adams-utgivelse, - det ustødige bildet av luftige popmelodier og gladriffete gitarer mot sørgelige historier fra Adams påståtte virkelighet.

Denne usymmetriske tilnærmingen til popmusikk, ærlig eller ikke, er selve grunnmuren i Adams måte å lage musikk på; og i "Love Is Hell pt.2" bruker han kontrastene mye tydeligere enn på de to foregående utgivelsene.

"Rock N Roll" hadde også mye godt ved seg, men brant ut i kvasi-aggressive forsøk med fuzzpedal og hylevokal. I "Love Is Hell pt.1" var han tilbake i sitt rette sjangerelement, men her sviktet låtkvaliteten. Først i part 2 treffer han endelig blink med både låtvalg og sjangermiks. Nesten alle de ti låtene byr på minneverdige lytteropplevelser.

Låtene:

Ryan Adams tar ut i tidligere ukjente farvann, men aldri så langt ut på dypet at han ikke klarer å ro seg inn igjen.

"My Blue Manhattan" fremstår Adams som en uskolert utgave av Tori Amos' "Scarlet's Walk", han er harmonisk kreativ og elegant unnvikende til standardiserte formoppbygginger (vers-ref-stikk-ref-ref).

"Please Do Not Let Me Go", "City Rain, City Street" og "I See Monsters" er typiske Adams ballader med nakne arrangementer av gitar, bass og vokal. "Thank You Louise" byr på noe av det samme, men her synger Adams uvanlig rent og pent. Han gir slipp på litt av særpreget sitt, men han kler den snille masken overraskende godt.

"English Girls Approximately" er årets svar på "Gold"-juvelen "New York New York". Platas definitive høydepunkt med Marianne Faithful på kor(!).

"Hotel Chelsea Nights" er en stadionballade med sexy kvinne "ohhing" og bøttevis av klang på Stratocaster-gitaren. Varm og trist nok for resten av plata, men litt for stakkarslig lyrikk til å ta den seriøst. "And I'm tired of living in this hotel / Fire and blood all into the streets / In fact, I'm tired of 23rd Street / Strung out like some Christmas lights / out there in the Chelsea nights". Pen lesning, men likefullt uberettiget syting.

De to siste låtene er bare tilgjengelig på den internasjonale versjonen av EPn. "Fuck the Universe" og "Twice As Bad As Love" omfavner The Strokes og Lou Reed i et delvis vellykket forsøk på å integrere seg i NY-rocken. Sammen med en ellers velstelt utgivelse er disse sporene imidlertid helt uforståelige. Det er akkurat som han ønsker å ødelegge eller forvirre bildet han har brukt en hel plate å bygge opp.

Ryan Adams har lenge gitt uttrykk for hvor lite han bryr seg om verdenen rundt ham (eh..hvorfor synger han da om de kjipe gatene rundt hotellet han bor på??). Bonussporene må sees i sammenheng med dette, men forsøket blir mer latterlig enn treffende. Jeg har nemlig programmeringsknapp på cd-spilleren min.