Ryan Adams : Rock N Roll
Kjærlighetssorgen etter Winona Ryder ble en velsignelse for millioner av platekjøpere, da Ryan Adams lagde "Gold" i 2001. To år senere slipper han "Rock N Roll", og oppfordrer alle til å melde seg inn i "Fuck The Universe Club".
Egentlig er dette bare harry. Men la gå, det er tross alt Ryan Adams som er bakmannen her.
Ryan Adams slipper oss aldri inntil kroppen på "Rock N Roll". Og det er synd, fordi det er da han virkelig viser talent. En ting er at han har byttet ut kassegitaren med et helt strømdrevet orkester, men det er ikke det som er det egentlige utslaget. Man kan være "autentisk" uten å være stille.
Problemet, eller eventuelt forandringen, er at Ryan Adams har tillagt musikken en annen attityd. Han bruker et annet følelsesspekter ved å være mindre ydmyk, og mer verdensvant.
Låtteften er dessverre forsvunnet litt i jakten på et nytt rockeuttrykk, som han ennå ikke er helt komfortabel med. Adams har mange år bak seg som powerpoper og punkrocker, men det er ikke her han skårer.
Plutselig skal man liksom like musikeren Ryan Adams. Bråkegitaristen og tøffasvokalisten Adams er ikke akkurat best i klassen. Bakenfor yppingen ligger det et sett med fantastiske låter, men de kommer ikke like godt fram som på "Heartbreaker", "Gold" og "Love Is Hell EP1".
Noen fantastiske øyeblikk dukker likevel opp. "Wish You Were Here" bærer Gold-standard, og er en av de mer vokaldominerte og rolige låtene på plata. "So Alive" likner en parodi av U2s aller sterkeste varemerker, The Edges ekkogitarer, og Bonos høye refrengseilinger. Tull eller ikke, Ryan Adams gjør det nesten like bra som verdens største poprockband.
"Burning Photographs" er den mest typiske Adams-låta på plata. Endelig klarer han å kombinere country, Adamsk sytesang og et fengende instrumenttema i en og samme låt.
Uansett, "Rock N Roll" blir anmeldt nå mens den er fersk, og kanskje er ikke det helt rettferdig, fordi dette er en typisk vokse-plate. Om en uke vil jeg sikkert finne nye gleder, og nye aspekter ved "Rock N Roll", som foreløpig ligger gjemt i underbevisstheten.
Så en annen styrke, som mange mener er en svakhet: Artister flest venter gjerne både to og tre år mellom hver plateutgivelse. Alle svakhetstegn skal sensureres, og publikum skal helst rekke å bygge forventningene til himmels mellom hver utgivelse.
Ryan Adams er annerledes. Han har ønsket å gi ut langt flere plater enn han har gjort, men plateselskapet har dessverre motarbeidet han. Nå, endelig kommer Adams med tre plater på en gang, der han viser både allsidighet, styrker og svakheter. Er det ikke godt å kunne bli kjent med en artist på denne måten? At man får servert både gode og dårlige dager?
Mange er ikke interessert i å ta del i de dårlige dagene, men det finnes nok av musikkinteresserte, som liker å fordype seg i artister, prøve å forstå dem, jobbe seg under overflaten og prøve å lese musikken fra nye perspektiver.
Ryan Adams har nå gitt oss denne muligheten. "Rock N Roll" er absolutt en avsløring av Ryan Adams' mindre sterke sider, men samtidig er den en presentasjon av hvilket omfang han har som låtskriver og artist.
Hvis du liker "Gold" og "Heartbreaker", og har lyst til å slå deg til ro med det, så styrer du unna Rock N Roll - i hvert fall fram til den koster 90 spenn på Platekompaniet.
Del på Facebook | Del på Bluesky