En troverdig hjerte-knuser
(Oslo/PULS): Dette var en kveld utenom det vanlige, iallefall for min del. Det var vel første gang på fem år jeg ikke behøvde ørepropper, og det var duket for en slapp, men utrolig hyggelig kveld på So What!. Ryan Adams har høstet mye skryt for sin siste utgivelse "Heartbreaker". Fortjent, kan jeg legge til. Han framsto denne kvelden som åpen og ærlig, såvel som slapp og sjarmerende, men hadde publikum i sin hule hånd hele veien.
Ryan Adams + St Thomas / /
Det var nærmere fullt hus, da norske St Thomas entret scenen litt over klokka 22.00, og dette skulle være mitt første møte med denne norske artisten.
St Thomas har nettopp sluppet en plate på det nystartede selskapet Racing Junior, og har av mange blitt beskrevet som Norges svar på Neil Young. Dette kan til en viss grad stemme, men jeg hører også en liten aning av Red House Painters i St Thomas, grunnet det lavmælte utrykket som aldri egentlig tar helt av.
De var to mennesker på scenen, nemlig Thomas selv på gitar og munnspill, og en venn på trommer og annet dilldall. De låt til tider surt, men St Thomas gjør en duganes jobb som låtskriver, og har nok søte kommentarer til å sjarmere de tilstedeværende.
Det var ikke mye som skjedde på scenen, mens St Thomas fremførte et kort sett denne kvelden, men hvis man er ute etter lavmælt og melankolsk rock med fine melodier, gjør disse to personene dette godt. Ikke så verst.
RYAN ADAMS
Ryan Adams er noe helt annet enn sin nesten-navnebror, for her finner du ingen låter som hadde sklidd inn i noe Robin Hood-soundtrack. Fra første sekund Ryan Adams entret scenen rundt 23.00, hadde han selvsikkerhet, ydmykhet og sjarm.
Han er scenevant, og opptrer som lite bundet av nonsens som nervøsitet og denslags. Han føler seg hjemme på scenen, og har en dialog med publikum som gjør at konserten blir noe mer enn bare noen låter fremført.
Musikalsk er Ryan Adams ganske tradisjonell, med hovedvekten på country-rocken, men det er variasjonene fra denne sjangeren som gjør herr Adams til noe annet. Det er mer rock inne i bildet her, men i en lavmælt versjon basert kun på vokal og gitar, som av og til ble byttet ut med et piano.
Og selvfølgelig litt munnspill. Det var søtt, det var vakkert, og det reddet torsdags-kvelden min. Det er bare å glede oss til han kommer tilbake, men da har jeg på følelsen at So What! blir for lite, desverre.
Men Ryan: dropp Oasis-cover'n neste gang, du...-cover'n neste gang, du...
Del på Facebook | Del på Bluesky