Frida Ånnevik liker seg best motstrøms

På sitt tredje album befester hun sin posisjon som en original - både som komponist og sanger.


Hun har nærmest blitt sin egen sjanger. Debuten i 2010, «Synlige hjerteslag», var tilnærma vise-pop, mens hun med oppfølgeren «Ville Ord» (2013) gikk hakket mer i retning et mer reinskåret pop-uttrykk. Sjangermessig ligger «Her bor» et sted midt i mellom. Frida Ånnevik blander seg altså ikke inn i den strømmen av unge kvinner i norsk popmusikk som praktiserer en eller annen form for elektronika.

Hun skriver fine tekster som jevnt over handler om det dagligdagse, og framfører dem på en dialekt som faller naturlig for henne: Et sted mellom Hamar og Oslo. Tjukke l’er og sjøl, ikke selv. Det fungerer ypperlig.

Melodiene hennes er veldig fine, og produksjonen styrer hun sjøl i havn, i samarbeid med Kåre Chr. Vestrheim. De ser ut til å ha en flott kjemi, og gjør det hele enkelt. Låtene står godt på egenhånd, uten hjelp av teknologisk stash.

Skal jeg trekke noe av betydning, må det bli cover-versjonen av «Storbynatt». Originalen fins på legendariske «På stengrunn» fra 1973, der Lars Klevstrand tonesatte dette fantastiske diktet av Rudolf Nilsen. I sannhet storbypoesi av ypperste klasse! Ånnevik presenterer den i meget nedstrippa utgave, og jeg har en følelse av at den som skal overgå originalen må komme opp med en rå rock-versjon. Jeg tror låta kunne kledd et «Born in the U.S.A.»-arrangement, men noe sånt kunne naturligvis ikke fått plass i Ånneviks musikalske univers.

Frida Ånnevik våger å være «umoderne». Det vitner om sjøltillit, og det vinner hun stort på.

FRIDA ÅNNEVIK
Her bor
Grappa


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sommerstemning med Frida Ånnevik

(15.06.24) Hvordan festivaler løser flere scener på et lite område er variabelt. På Piknik i Parken ble jeg imponert – konsertene gikk sømløst over i hverandre og det var kort avstand mellom de to scenene «Sophie» og «Petrus». Rett etter at Hannah Storm takket for seg på Petrus, kom de første tonene fra Frida Ånnevik på Sophie.


Bildespesial: Frida Ånnevik på Rockefeller

(30.09.21) 11/03-2020 var Frida Ånnevik og band klar for utsolgt Rockefeller, men da beskjeden om lockdown kom ble denne dessverre avlyst. I går hadde publikumet gravd frem billettene sine og sto klare for å ta i mot Frida. Med fire strykere, en pianist, en gitarist og visesangeren i spissen kunne ikke dette skuffe.


Minst like bra som Bruce Springsteen!

(05.08.18) Den største maktdemonstrasjonen i skandinavisk rock jeg har vært vitne til? I skrivende stund oppleves det sånn.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.