Frida Ånnevik liker seg best motstrøms

På sitt tredje album befester hun sin posisjon som en original - både som komponist og sanger.


Hun har nærmest blitt sin egen sjanger. Debuten i 2010, «Synlige hjerteslag», var tilnærma vise-pop, mens hun med oppfølgeren «Ville Ord» (2013) gikk hakket mer i retning et mer reinskåret pop-uttrykk. Sjangermessig ligger «Her bor» et sted midt i mellom. Frida Ånnevik blander seg altså ikke inn i den strømmen av unge kvinner i norsk popmusikk som praktiserer en eller annen form for elektronika.

Hun skriver fine tekster som jevnt over handler om det dagligdagse, og framfører dem på en dialekt som faller naturlig for henne: Et sted mellom Hamar og Oslo. Tjukke l’er og sjøl, ikke selv. Det fungerer ypperlig.

Melodiene hennes er veldig fine, og produksjonen styrer hun sjøl i havn, i samarbeid med Kåre Chr. Vestrheim. De ser ut til å ha en flott kjemi, og gjør det hele enkelt. Låtene står godt på egenhånd, uten hjelp av teknologisk stash.

Skal jeg trekke noe av betydning, må det bli cover-versjonen av «Storbynatt». Originalen fins på legendariske «På stengrunn» fra 1973, der Lars Klevstrand tonesatte dette fantastiske diktet av Rudolf Nilsen. I sannhet storbypoesi av ypperste klasse! Ånnevik presenterer den i meget nedstrippa utgave, og jeg har en følelse av at den som skal overgå originalen må komme opp med en rå rock-versjon. Jeg tror låta kunne kledd et «Born in the U.S.A.»-arrangement, men noe sånt kunne naturligvis ikke fått plass i Ånneviks musikalske univers.

Frida Ånnevik våger å være «umoderne». Det vitner om sjøltillit, og det vinner hun stort på.

FRIDA ÅNNEVIK
Her bor
Grappa


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sommerstemning med Frida Ånnevik

(15.06.24) Hvordan festivaler løser flere scener på et lite område er variabelt. På Piknik i Parken ble jeg imponert – konsertene gikk sømløst over i hverandre og det var kort avstand mellom de to scenene «Sophie» og «Petrus». Rett etter at Hannah Storm takket for seg på Petrus, kom de første tonene fra Frida Ånnevik på Sophie.


Bildespesial: Frida Ånnevik på Rockefeller

(30.09.21) 11/03-2020 var Frida Ånnevik og band klar for utsolgt Rockefeller, men da beskjeden om lockdown kom ble denne dessverre avlyst. I går hadde publikumet gravd frem billettene sine og sto klare for å ta i mot Frida. Med fire strykere, en pianist, en gitarist og visesangeren i spissen kunne ikke dette skuffe.


Minst like bra som Bruce Springsteen!

(05.08.18) Den største maktdemonstrasjonen i skandinavisk rock jeg har vært vitne til? I skrivende stund oppleves det sånn.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.