Vakkert Susanna, vakkert
Hvilket nytt og herlig bekjentskap jeg har fått meg!
Susanna Wallumrød feirer i disse dager 20 år som plateartist. Debutskiva Susanna And The Magical Orchestra: «List Of Lights And Buoys» kom i januar 2004.
Jeg skal ærlig innrømme at det har tatt litt tid å komme inn i materialet til Susanna. Mest fordi det aller meste jeg har lyttet til og anmeldt de siste ukene har vært i helt andre genre - og med en hjerne som er enda mer på halvtolv enn normalt, som sliter med restene av en ekstremt gjenstridig skrivesperre tar alt litt ekstra tid. At oransje katter tidvis bare har én hjernecelle er en stående vits – og jeg tror at Baltus (min kjære guling) og jeg har delt den ene siden desember.
Når jeg nå sitter her med gulingen ved siden av meg, ei pote på låret mitt, det knitrer godt i ovnen og roen har senket seg, kan jeg fordype meg i Susanna med KORK og Stina Stjern. Baltus maler i takt med de fortryllende tonene fra pcen og knitringen fra den brennende veden passer på en underlig måte inn i musikken.
«Baudelaire & Orchestra» kom i juli i fjor: «En av landets vakreste stemmer med KORK i ryggen. Kan det bli bedre? Magiske toner og stemninger trylles fram i et landskap som svinger fra det mørke og dystre, til det mer lekne.»
Og jeg kan ikke annet enn si meg enig. Hvilken fantastisk vakker stemme hun har! Her er drøyt tjueen minutter med deilige melodier og stemmen til Susanna. Skal jeg prøve å sammenligne med noe? Kan jeg sammenligne med noe? Dette er så rent, kraftig og harmonisk. For hver gjennomlytting finner jeg flere detaljer jeg liker, flere harmonier, mer dybde, mer gåsehud, bare sitte og nyte.
Dette er så vart, forsiktig, kraftfullt og vakkert at jeg blir litt satt ut. Susanna har en fantastisk stemme som hun har full kontroll på. Her er ingen gauling eller ukontrollert vibrato, dette er kunst på høyt nivå, det er beinhard jobbing, dette er beundringsverdig og imponerende og jeg er litt satt ut.
Jeg ble imponert over Ingrid Olava på Parkteatret i fjor høst. Jeg er like imponert over Susanna. Jazzkompisen er litt oppgitt fordi jeg er så veldig kritisk, og da er det ekstra hyggelig å kunne si: «Dette låter veldig bra! Jeg tror du kommer til å like det!»
Så sitter jeg her med en oransj pote på låret som tilhører en malende Baltus, og en klump med snorkende Lea (fordi hun skal ligge på fanget), det knitrer i ovnen og rødvinsglasset er halvfullt og jeg har akkurat hørt ferdig «The Harmony Of Evening» for ørtende gang i kveld. Roen har senket seg. Jeg gleder meg til slepp-konserten. Jeg tror det blir en rimelig fantastisk opplevelse!
Del på Facebook | Del på Bluesky