Ledfoot og Le Tekrø briljerer

Har du tenkt å la denne juvelen skli deg hus forbi? Ikke fornuftig, spør du meg.


Det kommer selvfølgelig ikke som noen overraskelse at samarbeidet mellom Ronni Le Tekrø og Tim Scott McConnell – etter hvert bedre kjent som Ledfoot – gir suverene resultater. «Black Valley» ga i grunnen svar i så måte.

Men mangfoldet i den musikalske presentasjonen, vil muligens overraske noen. Hvem ville vel trodd at de skulle dra fram ei gammel sviske signert Michael Jackson-partnerne Quincy Jones (1933-) og Rod Temperton (1940-2016)? Dette er altså ikke verken «Thriller» eller «Off The Wall»; tenk deg tilbake til tida rundt andre verdenskrig.

Ronni Le Tekrø er behørig kreditert på komponistsida, men hans bidrag er nok først og fremst knytta til det instrumentale. Den mannen kan mer enn å spille tungrock-gitar! Albumet er proppfullt av lekkert gitarspill i nær sagt alle former og sjangre.

«The Ego In The Coffin» låter nærmest Deep Purple, mens «Crying» kunne vært velplassert på en hvilken som helst softrock-skive for voksne. Det over sju minutter lange tittelkuttet er majestetisk i retning Pink Floyd. «Never Use Your Eyes» sender tankene i retning stillegående progrock fra ’70-tallet, mens «Sailor» er en deilig vals i 6/8-takt.

Hva mer kan du ønske deg?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ledfoot tråkker nye stier i arbeiderklassekulturen

(13.05.24) Fins det en arbeiderklasse-musiker med ståsted kongeriket Norge?


Ronni Le Tekrø i widescreen

(26.03.22) Instrumentalt har Ronni Le Tekrø bare seks strenger å spille på. Men penslene han denne gang benytter er dyppa i et fargerikt malerskrin.


Ledfoot har skrevet musikk til «Exit»

(01.03.21) Tim Scott Mconnell, etter hvert bedre kjent som Ledfoot, dukker snart opp på en tv-skjerm nær deg.


Ledfoot & Ronni Le Tekrø – et fruktbart samarbeid

(07.10.20) Det er ikke alt Ronni Le Tekrø tar i som blir til tung glam-metal. Sammen med Ledfoot spiller han mer eller mindre streit, nedtona rock i forskjellige varianter – alt annet enn heavy metal.


Ledfoot: The Devils Songbook

(20.12.07) Bak artistnavnet ”Ledfoot” skjuler Tim Scott McConnell seg. Etter å ha spilt i rockabillyband som The Rockats og The Havalinas er hans siste album ,”The Devils Songbook”, det tiende i rekken hvor kun en tolvstrenger og fot-tramp tar for seg det instrumentale. Dette er nærmest for bluespop å regne for denne djevelens sangbok er nærmere himmelporten enn helvetes avgrunn.


Stein Østbø: Hekta. Ronni Le Tekrø - Et Liv I Rock

(07.11.07) Jeg kan ikke huske sist gang jeg har brukt så mange timer på å lese knappe 200 sider. Forklaringa ligger dessverre ikke i at det her er et must å få med seg alle orda. Poenget er at det går veldig tregt, når du leser noe som er kjedelig.


Ronni Le Tekrø: Kingdom Of Norway

(12.10.07) Etter årets nedtur i form av TNTs "The New Territory" var det med sterkt blandede følelser Ronni Le Tekrøs nye solo- skive ble avhentet. Mannens tidligere sidesprang har vært av variabel kvalitet, og "Kingdom Of Norway" skulle vise seg å følge i det samme fotsporet.


Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.