Ronni Le Tekrø: Kingdom Of Norway

Etter årets nedtur i form av TNTs "The New Territory" var det med sterkt blandede følelser Ronni Le Tekrøs nye solo- skive ble avhentet. Mannens tidligere sidesprang har vært av variabel kvalitet, og "Kingdom Of Norway" skulle vise seg å følge i det samme fotsporet.


Poenget med slike soloskiver er naturligvis å gjøre noe annet enn det man til daglig bruker tiden sin på i hovedgeskjeften. Derfor har Tekrø funnet det for godt at han selv skal ta seg av vokalen på Kingdom of Norway. Men hvorfor? Og jeg spør nok en gang, hvorfor? For som vi alle vet fra tidligere, er det åpenbare grunner til at mannen spiller gitar i TNT, og ikke synger.

Dette beviser han til gangs på "Kingdom Of Norway", der det først og fremst er vokalen som er med på å ødelegge inntrykket. Hør bare på "Kissing Disease" og "It's Life Itself", og du skjønner hva jeg mener.

Låtene på skiva er likevel ikke av det verste slaget, i alle fall ikke alle. Tekrøs fascinasjon for 60-tallet, Beatles og Queen skinner nok en gang gjennom, og det er tross alt bedre at den gjør det i en slik sammenheng fremfor i TNT. "Happy", med sin banale melodi, fungerer godt, om man klarer å se forbi vokalen da, og det samme gjelder tittelsporet.

I tillegg blir vi to ganger befridd fra Ronnis vokal i form av skivas instrumentale spor. "From A Birds Perspective" serverer en rekke flotte og vakre melodier, mens "1976" får frem det psykedeliske og eksperimentelle i Tekrøs kompositoriske skaperverk. Mye bra her med andre ord.

Mannens glimrende og umiskjennelige gitarspill er som alltid høyst tilstedeværende. Gitaren i "Sweet Mother India" varter opp med orientalske stemninger som Tekrø flere ganger tidligere har vært innom, og er nok en låt som gitaristene der ute vil sette pris på.

Likevel kommer man ikke utenom at dårlige vokalprestasjoner og en rekke middelmådige låter, deriblant "Missing Mrs Hippie And You", som slettes ikke er ulik grusomme "June" fra TNTs siste, gjør dette til en midt på treet-utgivelse. Det er sikkert artig for Ronni selv å gjøre slike plater, men det er ikke dermed betinget at skiva får den samme verdien for oss andre, dessverre.

Og til slutt, Ronni, ikke la HP Gundersen ødelegge flere skiver verken med deg eller TNT.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ledfoot og Le Tekrø briljerer

(28.03.23) Har du tenkt å la denne juvelen skli deg hus forbi? Ikke fornuftig, spør du meg.


Ronni Le Tekrø i widescreen

(26.03.22) Instrumentalt har Ronni Le Tekrø bare seks strenger å spille på. Men penslene han denne gang benytter er dyppa i et fargerikt malerskrin.


Ledfoot & Ronni Le Tekrø – et fruktbart samarbeid

(07.10.20) Det er ikke alt Ronni Le Tekrø tar i som blir til tung glam-metal. Sammen med Ledfoot spiller han mer eller mindre streit, nedtona rock i forskjellige varianter – alt annet enn heavy metal.


Stein Østbø: Hekta. Ronni Le Tekrø - Et Liv I Rock

(07.11.07) Jeg kan ikke huske sist gang jeg har brukt så mange timer på å lese knappe 200 sider. Forklaringa ligger dessverre ikke i at det her er et must å få med seg alle orda. Poenget er at det går veldig tregt, når du leser noe som er kjedelig.


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Klart for Odd Nordstogas 10.

(18.09.26) 9. oktober er Odd Nordstoga klar med nytt album. Han slo virkelig på stortromma da han inviterte til intimkonsert for å markere utgivelsen.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.