Ronni Le Tekrø: Kingdom Of Norway

Etter årets nedtur i form av TNTs "The New Territory" var det med sterkt blandede følelser Ronni Le Tekrøs nye solo- skive ble avhentet. Mannens tidligere sidesprang har vært av variabel kvalitet, og "Kingdom Of Norway" skulle vise seg å følge i det samme fotsporet.


Poenget med slike soloskiver er naturligvis å gjøre noe annet enn det man til daglig bruker tiden sin på i hovedgeskjeften. Derfor har Tekrø funnet det for godt at han selv skal ta seg av vokalen på Kingdom of Norway. Men hvorfor? Og jeg spør nok en gang, hvorfor? For som vi alle vet fra tidligere, er det åpenbare grunner til at mannen spiller gitar i TNT, og ikke synger.

Dette beviser han til gangs på "Kingdom Of Norway", der det først og fremst er vokalen som er med på å ødelegge inntrykket. Hør bare på "Kissing Disease" og "It's Life Itself", og du skjønner hva jeg mener.

Låtene på skiva er likevel ikke av det verste slaget, i alle fall ikke alle. Tekrøs fascinasjon for 60-tallet, Beatles og Queen skinner nok en gang gjennom, og det er tross alt bedre at den gjør det i en slik sammenheng fremfor i TNT. "Happy", med sin banale melodi, fungerer godt, om man klarer å se forbi vokalen da, og det samme gjelder tittelsporet.

I tillegg blir vi to ganger befridd fra Ronnis vokal i form av skivas instrumentale spor. "From A Birds Perspective" serverer en rekke flotte og vakre melodier, mens "1976" får frem det psykedeliske og eksperimentelle i Tekrøs kompositoriske skaperverk. Mye bra her med andre ord.

Mannens glimrende og umiskjennelige gitarspill er som alltid høyst tilstedeværende. Gitaren i "Sweet Mother India" varter opp med orientalske stemninger som Tekrø flere ganger tidligere har vært innom, og er nok en låt som gitaristene der ute vil sette pris på.

Likevel kommer man ikke utenom at dårlige vokalprestasjoner og en rekke middelmådige låter, deriblant "Missing Mrs Hippie And You", som slettes ikke er ulik grusomme "June" fra TNTs siste, gjør dette til en midt på treet-utgivelse. Det er sikkert artig for Ronni selv å gjøre slike plater, men det er ikke dermed betinget at skiva får den samme verdien for oss andre, dessverre.

Og til slutt, Ronni, ikke la HP Gundersen ødelegge flere skiver verken med deg eller TNT.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ledfoot og Le Tekrø briljerer

(28.03.23) Har du tenkt å la denne juvelen skli deg hus forbi? Ikke fornuftig, spør du meg.


Ronni Le Tekrø i widescreen

(26.03.22) Instrumentalt har Ronni Le Tekrø bare seks strenger å spille på. Men penslene han denne gang benytter er dyppa i et fargerikt malerskrin.


Ledfoot & Ronni Le Tekrø – et fruktbart samarbeid

(07.10.20) Det er ikke alt Ronni Le Tekrø tar i som blir til tung glam-metal. Sammen med Ledfoot spiller han mer eller mindre streit, nedtona rock i forskjellige varianter – alt annet enn heavy metal.


Stein Østbø: Hekta. Ronni Le Tekrø - Et Liv I Rock

(07.11.07) Jeg kan ikke huske sist gang jeg har brukt så mange timer på å lese knappe 200 sider. Forklaringa ligger dessverre ikke i at det her er et must å få med seg alle orda. Poenget er at det går veldig tregt, når du leser noe som er kjedelig.


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.